Det som skjer heile tida, som på ein måte gjentek seg sjølv, og bare er der, det har me lett for å etterkvart slutta å tenkja så mykje over, me tek det som noko sjølvsagt, og eit aspekt ved dette er at det er mykje ved det aktuelle då, som me ikkje ein gong legg merke til. Me ser bare det som bryt med dei vanlege mønstera. Noko i hjernen vår er laga slik, fordi det viktige ein gong var å oppdaga det som brått var der framfor oss, som bytte eller som livsfare.
Men av og til maktar me å liksom bryta gjennom dette sløret av at alt vanleg er noko ordinært og uinteressant, og brått SER me røynda for det ho er, i all sin mystiske og gåtefulle væren, at noko er til, og at det finst, det er sjølve mysteriet og underet. Som Wittgenstein jo var inne på.
Denne lange og generelle innleinga, skulle eigentleg bare gjera meg klar til å seia følgjande:
Når eg les det som de har skrive bare det siste døgnet her inne, så blir eg overvelda av kor mange som ofte nyttar seg av Diktkammeret og her har funne ein plass der dei kan leggja ut sine sterke tekstar, sine fullførte dikt, sine famlande forsøk, sine jorda jambar, sine absurde aforismar, sine surrealistiske samtalar, sine fintenkte funderingar og grøssande grublinger, si magiske mumling, si realistiske røyndomsskildring, sine tankefulle tilbakeblikk og framifrå framtidsvyer.
Tenk at Diktkammer kom til å verta ein slik nettstad der ein liten del av det norske folket fann sin stad for å få bruka sin skapande trong og sitt skapande talent!
Det gjer meg glad og stolt og litt friskare!
Ha ein fin dag!
helge t