Eg er ein post-moderne pre-apokalyptisk
ironikar. Eg skriv sonettar og romanar om
pakketurar til Sodoma og Gomorra, all
inclusive, med guida utflukt til saltstøtta
etter Lots hustru. Høyrer heime i nittiåra.
Les verda gjennom det ironiske språket eg
har om ho. «Gomorra, gomorra! Er her
ein basunist som kan blåsa ned nokre murar
så me kjem oss inn i Jerico? Ikkje? Nei, hallo,
harpistane får tidsnok spela ifrå seg.
No får me få på oss badetøyet og laga
litt liv i Dødehavet. Det blir lunch på Stall-
kroa med fisk og brød. Og velsigna god vin.»
Eg ser meg om i romet eg kallar daglegstova,
sjølv om det er den einaste stova i huset.
Morgenbladet og eit par litterære tidsskrift
ligg i nøye planlagt uorden på salongbordet
frå IKEA i tilfelle eg skulle få besøk. Det
får eg ikkje. Ingen kjem til å koma. Godt, så
får eg ei fredastund i godstolen. Like før
eg duppar av, minnest eg den tyske
OL-troppa som øvde seg på å gå i utakt.