Heldigvis er det ingen andre gjester her, kun meg og han der borte som drukner. Hadde det vært andre, hadde de krevd at jeg reiste meg nå, løp, la til svøm, eller det en kvinne? Vanskelig å vite fra femten meters hold. Da er det en druknende hen, da. Utleier, han lovte at jeg skulle få ha villaen for meg selv hele helgen. Jeg kikker på fra verandaen mens den mørkeblå innsjøen svelger hen sakte. Et enormt wilma-skrik av dødsangst bærer gjennom eiendommen helt fra innsjøen. Jeg er en eksepsjonell svømmer, men vil virkelig ikke bli våt.
Hen drikker en sup av innsjøen nå. Jeg tar en slurk av den alkoholfri øla mi. Midt i min sup ser hen meg, ser på robåten ved brygga, ser på meg igjen. Gurgler mot meg. Jeg var romester på høyskolen, men har planlagt å ro imorgen. Ikke i dag.
Jeg ser ingen måte å redde livet hen. Forutenom... Min superkraft.
Jeg reiser meg brått, spurter, holder den alkoholfrie øla godt, passer på å ikke søle mens jeg med lange steg løper ned verandatrappa, gjennom stråene, ut på brygga, bråstanser på kanten.
-Hei!
Roper jeg.
Hen svømmer med en arm bare. Hva er problemet til denne idioten?
-Bruk begge armer!
Roper jeg
Hen svinser med ei arm kaotisk. Gurgler. Hoster. Ansiktet er blått som innsjøen.
-Jeg er ikke bekymra. Det er dette jeg gjør, jeg loser folk inn.
Roper jeg.
-Begge armer sa jeg!
Roper jeg.
Må visst vise hen hva jeg mener.
Jeg skyter armene mine opp i været for å vifte,
På natta irriterer jeg meg over at det ikke fins en tørketrommel eller tørkestativ i villaen på fire hundre kvadrat. Jeg sender ei melding til utleieren og spør men han svarer meg aldri. Jeg gidder ikke å ta av meg klærne og ligger søkkblaut i senga. Håper den råtner og de fire hundre kvadratene hans med den!
Jeg våkner med et smil. Idag er det ro-dag.
Jeg går med raske skritt ned verandatrappa, løper gjennom stråene, ut til brygga, bråstanser ved robåten, dytter den uti, klatrer oppi.
Jeg pløyer gjennom vannet med et stort glis. Jeg ror femti runder rundt innsjøen, før jeg tar en pause midt på.
Jeg sjekker telefonen.
Husverten har ikke svart på tekstmeldingen fra i går natt enda.
Jeg ringer.
Jeg hører en opera. Men summetonen fortsetter. Så det er ikke telefonen. Hvor kommer det fra?
Jeg kikker rundt meg på de stive tause granene som kranser om innsjøen.
Sopranen er nesten boblete i stemmen.
Jeg følger lyden, til over baugen på robåten. Han stirrer opp på meg, ja var visst en han. Han ligger på rygg på bunnen, begge hendene klamrende rundt telefonen.
Jeg skal til å legge på men sopranen holder kjeft. På skjermen min ser jeg anropet bli besvart.
-Hei?
Sier jeg.
ingenting fra den andre siden.
-Jeg prøvde å lose deg inn! Alt du hadde trengt å gjøre var å svømme med BEGGE armer. Nå er du død din idiot!
Jeg legger på, slenger telefonen nedi båten og pløyer gjennom vannet inn mot land, for hvert åretak stirrer jeg bak mot overflaten. Jeg støter rett inn i noe hardt. Brygga. Når jeg går av båten, svimmel, ser jeg ølboksen min fra i går flyte vannet og snerrer, påmint igjen om at redningsoppdraget gjorde meg våt, og kostet meg ei øl. Jeg skulle aldri tatt opp armene mine for å vise han at han måtte bruke begge sine. Jeg mister øla mi. Og dukket rett ned etter den.
Jeg legger merke til en haug flate stener på brygga.
Jeg sitter og stirrer på innsjøen. Brått knekker jeg i latter. Jeg ler så høyt at latteren bærer i hele området. Av alle kronidioter må han ha vært kongen. Nå forstår jeg: Han stod og kasta sten fra brygga, men så ringte telefonen, han tok den opp fra lomma, glemte seg, og fanget i den motoriske- syklus kastet han telefonen istedenfor en sten kjempelangt ut. Han svømte ut dit istedetfor å ta båten, dukket etter mobilen, men trengte den ene hånden for å holde mobilen.
Jeg sitter og stirrer på innsjøen, takknemlig for opplevelsen den har gitt meg. Jeg tar opp telefonen min og ringer. Nå synger sopranen igjen. Hører han vagt hit. Den der innsjøen er både bildet og lyden av sommer. Alle sommer-hus bør ha innsjøer med en død sopran som synger fra bunnen, tenker jeg og knekker opp ei ny alkohol fri øl.