Hvor mye veier en voksen hjerne? Krymper den med alderen og blir liten og lett som en inntørket ert? Og hva med et inntrevlet hjerte? Vil det forsatt forsøke å pumpe selv når blodet fryser og isen hoper seg opp som søyler og tykke krystallinske nåler mot stjernene?
Kan det første brevet jeg skrev ennå finnes? Ville jeg gjenkjent skriften, tankene mine som barn? Ville jeg trodd på innholdet? Ville jeg trodd på meg selv? Ville du?
Før jeg kunne lese og skrive betraktet jeg de voksne når de skrev brev. Magisk vakre ornamenter snorrett bortover linjene på et tynt papir. Side etter side formulerte de seg selv, og arkene ble pent brettet sammen og lagt i konvolutter. En dag fikk de brev tilbake, satt stille ved kjøkkenbordet og bladde gjennom sidene. De kunne smile, og det kunne glinse i kinnene. Etterpå ble brevene lagt bort, radioen ble satt på, det var musikk, og vi barna kunne få varm sjokolade.
Siden lærte også jeg å skrive skjønnskrift. Jeg skrev brev på like tynne ark, og leste alt jeg fikk tilbake. Jeg har ledd, og noen tårer har piplet frem.
Noen ganger leser jeg brev ingen har sendt meg, men som skriver seg selv i kaligrafiske mønstre bak regnbuehinnen. Slik leser jeg soloppgangene, skyene med kanter av gull og rubiner, fugleflokkene som samler seg i busker og kratt, de gamle furuene som vaier med grenene i vinden og liksom skriver sine lengsler ut i løse luften. Og jeg leser månen som skriver fra stjerne til stjerne i sin egen lett gjenkjennelige håndkskrift.
Mitt siste brev ble skrevet med elektroner og sendt ut gjennom vinduet i lysets hastighet, slik alle moderne brev blir til. Kan det ha gått så fort at brevduene ikke rakk å snappe det opp? At brevet bare fortsatte ut i verdensrommet, og kanskje havnet på en planet i et fremmed solsystem; Eller kan duene likevel ha fått tak i det, men tatt feil og levert det i en annens innboks? For slikt kan nemlig skje når de magnetiske polene bytter plass, slik at nord blir sør, og sør blir nord.
Men ja, jeg tror det første brevet mitt finnes. Det står å lese i avisene, i alle bøkene du har lest, i sangene du lytter til, i musikken du selv spiller. Det fins i barnet som blir født et sted på Jorden i akkurat dette øyeblikk, og i den gamle som døde i sin egen seng tidlig denne morgenen. Ingen brev ber om svar, de krever ingen ting. De bare skrives, og leses og binder oss sammen, slik bokstavene i en skjønnskrift binder seg til hverandre. Vi hører til i alt som er, vi trenger ikke møtes, for vi vet det vi vet, og vi møtes mellom linjene der drømmer blir til.
