«Trenger du en pose?» spør personen bak kassen.
Jeg pleier alltid ha med handlenett, men ikke i dag.
Jeg klapper på lommene som for å sjekke, som for å vise at jeg ikke er en av dem som alltid skal ha pose. Jeg bryr meg jo, både om miljøet, og lommeboken.
«Ja» sier jeg mens jeg trekker på skuldrene og drar en skamfull mine. Jeg vrenger leppene og drar på munnviken, som om det hele smerter meg, og det må se ganske merkelig ut for andre som hverken forstår konseptet plastpose, handlenett, og mikroplast i blod, brystmelk, og hjerne.
Personen bak kassen drar ikke en mine, vet han ikke at forskere i Sverige har funnet så mye evighetskjemikalier i regnvann at regn hvor som helst nå anses som utrygt å drikke? Med innøvde bevegelser tar han med en hånd tak i en fargerik plastpose med logo og kaster den ned på de plastpakkede matvarene mine, samtidig som den andre hånden slår inn en plastpose og sender handelen til betaling.
«Værsågod» sier han.
Sluttsummen på betalingsautomaten økte med noe sånn som skamfulle 8 kroner, jeg betaler med å tappe smartklokken som enn så lenge har vært travel med å logge ulike deler av den fysiologiske reaksjonen det hele har skapt i meg.
Mens jeg putter matvarene mine ned i posen kjenner jeg dømmende blikk i nakken. Da jeg ser meg rundt er alt jeg ser en og annen kjendis og politikere som stirrer på meg fra papiravisene og ukeblad, omgitt av fraser som «Disse fem tingene kan være tegn underliggende sykdom» og «3 råd for å finne tilbake til sexlysten».
Jeg drar hetten godt over hodet og misunner steder der paraplyer har en funksjon. Jeg undrer meg over om det alltid har blåst så mye her omkring, eller om det er verden som går til helvete, en plastpose om gangen.
På bussholdeplassen står jeg under tak, men regnet kommer sidelengs med vinden, og det er kun de plastdekkede matvarene i plastposen som holder seg tørre.
Biler durer forbi.
Jeg savner når gatelysene var gule.
I ly fra vær og vind setter jeg meg regnvåt i ned i et ledig sete på bussen.
Jeg blar på mobilen. Blar og blar. Vet ikke hva jeg leter etter, men finner konstant noe jeg kunne ha vært foruten.
Jeg leser om Google som har hogget ned skog ulovlig i Finland i sammenheng med bygging av et datasenter for KI. Det snakkes om bot, men ikke bedring. Om loven kan brytes i bytte med penger gjelder egentlig loven kun for de som ikke har råd til å bryte den.
Apropos Google. I blaingen min dukker Bill Gates opp, en av verdens mest kjente rikinger. Han har nylig sagt noe om at kunstig intelligens kan internettet fortelle meg, Gates spår at KI vil kunne forstyrre samfunnet dramatisk de neste 20 årene, og at de fleste jobber forsvinner.
Nate Soares, en ekspert på KI sikkerhet, sier han har sluttet å spare til pensjon fordi han anslår at det er 50/50 sannsynlighet for at mennesker vil bli utslettet av KI i løpet av ti år.
Dette er ganske store greier, tenker jeg på bussen, mens jeg blar videre.
Noen er derimot noe mer optimistiske, kan jeg lese. Flere har begynt å røyke som demonstrasjon av deres urokkelige tillit til at KI snart vil kurere kreft.
Jeg stirrer ut bussvinduet og ser så vidt en og annen stjerne vise seg i høstmørket, tross lysforurensingen, blinkende lys fra fly, og satellitter. Jeg minnes en antropolog som en gang fortalte hvordan han hadde forklart banen til jorden rundt solen for en stamme, mens de satt på hardpakket jord rundt bålet i en jordhytte. Jeg spurte om ikke det egentlig var litt imot ideen om å ikke påvirke de lokale, men ærlig talt jeg måtte da forstå at når de spurte om noe ville det være urimelig å ikke forklare det for dem, det var jo tross alt en objektiv sannhet, sant?
Jeg tenker av og til på Sentineleserne, en gruppe mennesker isolert på en liten øy i Bengalbukten.
Der har nok ingen antropolog forklart hvorfor solen står opp.
Jeg lurer på hva de bekymrer seg for.
De vet ikke at KI snart kommer og tar jobbene deres.
De vet heller ikke at de kanskje, kanskje ikke, bare har noe sånn som ti år igjen.
De har nok ikke sigaretter de kan røyke hverken pessimistisk eller optimistisk mens de venter.
Regnvann, derimot.
Forevig en del av moderniteten, de også.
En plastpose om gangen.
