Det er mulig vi begynte bra, eventuelt normalt, sett i forhold til hva folk flest opplever som bra, eventuelt normalt, men noen av oss har uansett gått oss vill, mer eller mindre på heltid, i hvert fall er det hva vi får høre de gangene vi låner øre til andres meninger om oss. Vi er ikke enig, men vi får nerver av nymotens velskapte turstier, men også av mer primitive stier gjennom skog og kratt, for ikke å snakke om riksveger og europaveier som gir oss en helt klar og skremmende følelse av snarlig invasjon og tid for flukt og dyp gjemsel og isolasjon, sammen med store mengder hermetikk, tørrmat og nærhet til friskt vann. Vi tror på mørke og tett ugjennomtrengelig villnis, helt uten fotavtrykk eller knekte kvister, så lenge verden styres av en liten gruppe grusomme menn med død i blikket og tilnærmet all makt i himmel og på jord. Så vi rømmer, vi har rømt for lenge siden, både inne i oss selv og ute i det fri, som egentlig er et fengsel, og vi snur oss bort fra enhver form for skilting og vi brenner våre broer og kart fortere og heftigere enn noen aktivist brenner hellige bøker. Vi har egentlig resignert, og vi lever utelukkende for å overleve lengst mulig, Felles avgang fra planeten ble aldri helt vår greie, men vi mener uansett, både smertefullt og bestemt at det er vi som har valgt rett vei og vandring mot stupet.