Selv om det bare er helt vanlig hverdag
hender det rett som det er at Meinhardt Rolfsen
bytter ut standard bekledning
(olabukse og hettegenser,)
med finskjorte og dressbukse.
Noen vil hevde at han nok gjør dette
for å tiltrekke seg blikk
når han går tur med hundene,
at han fantaserer om at folk,
fortrinnsvis unge kvinner,
står i vinduene og beundrer hans fremferd.
Og det ville muligens ikke være feil
å anta dette.
De som kjenner Meinhardt godt derimot,
(ikke spesielt mange)
vil nok likevel trekke fram en annen grunn,
om enn ikke av den planlagte sorten,
like fullt av den verdifulle:
De vet at ettersom Meinhardt ikke kan tenke
seg noe verre enn å skitne til fintøyet,
får han ekstra tid på seg
til å avverge plutselige innfall,
ved tidligere anledninger
har ført til såvel små
som store katastrofer,
som den gangen han klokka ni
en lørdagskveld bestemte seg
for å beskjære hekken mot den ene naboen,
helt uten dennes samtykke,
eller den gangen han i kveldssolas ærend
sagde ned den tykke eikegreina
som (han ikke tenkte på) hang over
borettslag-formann Ragnar Lauritzen
sitt gjerde,
eller den gangen han uten å rådføre seg
med elektrisk ekspertise,
forsøkte å legge en ny strømkrets
fra huset ut til boden.