Eikebladene er blitt enda eldre,
og så lyse og så tørre at selv den råtne brunheten falmer.
I går så jeg små knopper på begge sider av de
døde bladene; de nye leieboerne presser på,
de føles nok som kvisespreng eller
brystspreng for det lille treet.
Kan jo ta en tur ut på verandaen og se om de har kommet seg noe videre.
Nei, lite har skjedd fra i går. For kaldt i luften.
Men jeg så det igjen; knoppene snek seg ut i enden av stilkene der bladene henger to og to,
de gamle skal skyves ut av de nye, og det skjer snart.
– Du kan velge om du vil føle deg som en skyteklar knopp, en rakett, eller et
gammelt løv med et dødelig fall i kroppen,
det et er opp til deg. Sier jeg til meg selv
– Jeg føler meg som begge deler, svarer jeg.
– Legg vekt på den ene, sier jeg, hvem jeg enn er av meg, til meg selv.
Drikker aroniabærsaft med samarin på toppen, pulveret sliter med å synke i den leppestiftrøde saften, det hvite pulveret blir liggende på overflaten, det farges rosa og gir fra seg en stikkende, fresende lyd, det er fra bobler som vokser og sprekker.
Tar en dyp slurk. Setter ned glasset med
et smell og en salt og søt smak på tungespissen. Skummet ligger der på bunnen –
som spyttet til et barn oppvokst på bruspulver – jeg velter alt i meg, det knaser mellom tennene det kiler bakerst i munnhulen,
som smilehull.
Inni grenene bruser det også, om to uker vil det høres. Et grønt brus.
En egen vårtørrhet i rommet visa vie –
rommet med uendeligheten til tak og skogbunnen til gulv.