Jeg gråter over pingvinenes ferd som avsluttes med isbjørnens sult.
Over den bestialske bamsens magevondt etter å ha svelget en hel koloni.
Dronen Pingu står fem meter bak en snøskavl fem meter unna.
Zoomer inn mens bjørnen brøler av smerte
på hugget i bjørnens hjerte, som ei is-hakke, idet han forstår han skal dø.
Og det uten sin livsmake, som bjørnen ikke greide å finne, etter hun forsvant.
Pingu vagger fram og møter han,
Står rett ved den pesende kjeften, og danser foran bjørnen i hån.
Pingvinenes ferd,
ledet av dronen Pingu,
igjen ledet av meg
Hun fulgte oss opp fjellet. Stor og hvit.
Jeg fikk Pingu til å gå fremst, over den tynne broen av nysnø. Kolonien fulgte etter og hun fulgte etter.
Som planlagt var hun for tung, gikk gjennom, falt hundre meter ned og ble spiddet på blå tagger som ventet på bakken.
Jeg danser med Pingu, mens bjørnen dør, og gråter.
For en fabelaktig ferd
Verdt hver tåre
og hver ei krone.