(februar 2013)
De siste dagene har verdensrommet nærmet seg med en voldsom hastighet.
Om morgenen den 13. februar 2013 traff en voldsom meteor vår egen lille klode.
Idet kollisjonen inntraff hadde NASA visst full kontroll, på en annen asteroide, som ville passere, men ikke kollidere.
I 2029 er det en viss sannsynlighet for at Aphophis vil komme til å sneie jorda og altså ikke passere, men derimot nå kollidere.
Aphophis 2029 kan i verste fall eller kanskje beste utrydde hele vår syke sivilisasjon tenker jeg mens tanken suger som et svart hull i magen og jeg vurderer å løfte mitt ene ben, vurderer å gå et skritt nærmere, et skritt nærmere målet, for jeg HAR allerede hørt klodens byer styrte sammen i et eneste stort brakk av glass i ferd med å bli knust, men i tankene, i tankene har jeg alltid overlevd.
"Jeg trodde du var en statUUe!" klukker en syklende jente med en sirklende lyd av hjul mens hun sykler, sykler rundt meg i ring, i en høflig ring halvt forbi meg, og på kveldshimmelen blinker stjernene over fjorden og betrakter verden meg selv og den syklende jenta uten ende. Jeg opplevde tida som blusset opp i en siste gul flamme. Ikke en eneste dødelig fantes, ikke et eneste menneske av saftig kjøttfylt uro fantes. Menneskene er borte!
De er blitt borte for meg.
Likevel var jeg fastlenket til tanken om alle mulighetene jeg lot gå fra meg mens det fortsatt fantes mennesker, så med den voksende kvelden vandret jeg videre forbi skulpturene, forbi en medfange, deretter to, ja gjerne det.
Det finnes ingen mennesker igjen i verden tenkte jeg som tanke mens jeg fortsatt hørte den sirklende lyden fra sykkelens hjul i det fjerne og så sykkelens sakte snurrende hjul i min indre kaserne.
Jeg tenkte meg at jeg var det siste, det siste mennesket på jorda, så med min egen skygge vandret jeg videre over gården, over Gamle Aker kirkegård, ja kanskje det, og de skjelvende trærne i kveldsvinden, et tegn, en solgul sol fyller himmelen, i et glimt.
Deretter ble det stille.
Blikk stille.
