Ord kviskrar i natta
eg kjenner uroa sleppe
nærleiken vert ven
talar med lun røyst
langt der ute i mørkret
til meg åleine
han og eg
oss to
han er min
legg seg inntil
eg legg armen rundt
lukkar ut
støyen av stillheita
der ute i dimma
dei tause orda
frå dei likesæle
eg kan høyre ropa
frå den fysiske forløysinga
ho sit i meg
urkrafta
min eigen draum
han eg åtte
i trua
ho var så sterk
låg der
fast som eit anker
under kjølen
kunne ikkje rikkjast
før ho stakk
eg held
fastare
likar ikkje høgder
suget kitlar langsetter ryggen
skal eg falle no
ein dag kan hende
eg siglar
som ei ørn over fjella
flyg i natta
utan redsle
