Ektemannen min trua meg en siste gang
rett før presten hamret den siste spikeren i kista hans:
"Di kjerring! Jeg skal sprette opp av jorda og ete deg levende, når du minst aner det!"
Jeg hørte han flire seg inn i evigheten
seks fot under de skjelvende føttene mine.
Presten: Hun sa jeg måtte gå videre.
Det gjorde jeg også.
Stod aldri stille på en eneste flekk jord.
Så han for meg som en hvithai
sirklende rett under jordskorpen hvor enn jeg var.
Presten kalte meg overtroisk når jeg fortalte dette
men en påske, midt under en gudstjeneste, tok hun på seg en ryggsekk full av bibler og
gikk på den kalde sjøen, til hele kirkas forferdelse.
Kirketjeneren sa meg at det ikke var mulig å verken redde henne fra strømmen eller få fornuft inn i hjernebarken hennes før hun gikk uti den.
"Hvis dyr gravde opp folk, så hvorfor aldri tidligere, og hvorfor akkurat kun den grava?"
Hadde hun insistert i mani.
Hennes siste ord før hun gikk ut kirkedøra med sekken på seg var visst:
"Dessuten: Dyr flirer ikke! Har dere noengang hørt om dyr som flirer? Idioter!"