Jeg har alltid tenkt på Oskar Fiske Pettersen som en slags alliert. Det er mange fellestrekk i hva vi skriver om. Jeg kjenner ikke Oskar personlig men jeg mistenker ham for å være en kar som, som meg, blir ekstra produktiv når det renner litt over. Vi skriver begge, på vårt vis, om store følelser på måter som får meg til å tenke at våre planeter er så langt unna mannosfæren som vi kan komme. Vi prøver begge å bruke musikk til å understreke tekstene våre.
Det er kanskje derfor jeg ikke alltid liker alt han skriver. Hjertet hans og mitt har så tilsynelatende så mye til felles, vi VIL liksom så mye av det samme, at jeg blir urettferdig kritisk og blir mer opptatt av hva JEG ville gjort med diktene hans. Klassisk felle, det: Å se på et stykke kunst og kritisere det det IKKE er. Misunnelig er jeg jo også, av natur. Inderligheten hans (som coverillustratør Cecilie Cottis Østreng så fint beskrev det en gang) er hos meg mer enn slags sur tristhet. Når jeg føler at han lykkes er jeg ikke alltid flink nok til å si noe om det. Det blir mest stilt, som Tønes sa en gang, for å forklare at han ikke alltid visste hva han skulle si mellom låtene.
Så da jeg kjøpte Søstersanger var det litt for å støtte "en god sak". Jeg liker Oskar, og liker Cecilie, og liker at han vil hedre søsteren sin. Jeg pleide å ikke like at folk gjorde sånt med mine bøker, men jeg har lært at vi må være takknemlige for de leserne vi får.
Alt dette for å si at jeg egentlig ikke hadde tenkt å skrive en tekst om SØSTERSANGER, den nye diktsamlingen hans. Jeg er ikke noen anmelder, jeg skriver absolutt ikke om alle bøker jeg kjøper, selv ikke fra kjente. Og jeg prøver å ikke være kritisk før noen eksplisitt ber meg om det. Vi er alle løvetann i samme plen, du blir ikke høyere av å klippe hodene av de rundt deg.
Men dette er den fineste diktsamlingen jeg har lest på en god stund, så da må jeg jo skrive. Selv om det sikkert blir mest om meg selv som vanlig. Typisk.
Mange bøker handler om nærværet og/eller fraværet av et nært familiemedlem. Dette er minst den tredje slik jeg leser på et par år. Helge Torvund og Ole Andre Lie skrev begge om mødrene sine, for eksempel. Helge mest om en levende mor, Ole mest om en mor som snart skulle borte. Oskar skriver egentlig ikke om søsteren sin her, det vil si, han beskriver henne ikke fysisk eller forklarer hva hun likte å drive med eller om hun hadde en jobb eller hva det var som gjorde at hun ikke er her mer. Han beskriver tomrommet etterpå, og det som virkelig griper meg er at han gjør det med mildhet, stillhet, og forsiktighet.
Det er så man nesten kan ane et lite smil om munnen enkelte steder. Det er ingen bitterhet her, den er i så fall gravd dypt ned i subtekst. Søskenkjærligheten er en mild vind som varmer de som er igjen. Det ligger selvfølgelig en vond i historie i bunnen her, og den berøres, men mye sterkere er det gode vi sitter igjen med når det verste er over. Det er tomt, men vi husker det fine.
Stillheten etter at smerten har forlatt oss kan være vakker. Og det er mye skjønnhet her.
Formen på SØSTERSANGER er akkurat passe stram. En av tingene jeg ikke har til felles med Oskar er at jeg opplever at han liker å male følelsene store, men her er alt smått. Selve ordbildet er stille, nesten litt haikuaktig enkelte steder. Kanskje har han skrevet så vidunderlig hele tida, at facebooklayouten jeg ofte leser diktene hans i ødelegger opplevelsen for meg. Det var en åpenbaring å lese ham i en fysisk bok med god plass mellom strofene.
Det er veldig sjelden jeg savner, men jeg lengter ganske ofte. Det er kanskje det samme. For mange ligger det en forventning i å lengte. Det du savner er ugjenkallelig borte, mens det du lengter etter ofte er der, men stengt for deg, noen ganger for alltid. SØSTERSANGER leser jeg som en bok om det vakre som blir igjen når den verste smerten i savnet (eller lengtingen, kanskje) har brent seg ut. Noen av de menneskene jeg har lengtet etter i livet mitt leser nok dette, jeg skulle ønske det var meg som hadde skrevet denne boken, til dere.
Jeg kjenner andre som også har mistet brødre og søstre, dere vil finne skjønnhet og en sjelebror i SØSTERSANGER. Skal ikke tagge dere her, men kanskje jeg sender dette til dere.
Og alle som kan sette pris på en liten bok som utfører det alkymiske miraklet det er å gjøre smerte til skjønnhet (from the shit, the Lotus pleier Amanda å si) burde også lese den. Og det er vel de aller fleste.
Gratulerer, Oskar. Nå er jeg misunnelig igjen, merker jeg. Men det er verdt det.
