Hva er det mer å skrive om?
Får bare tenke og la fingrene følge takten –
eller bli et sent, etterpåklokt ekko, skriver jeg
og blodet dunker gjennom tastene som blir
av kjøtt og ben og biter etter
fingrene .
Det formørkede landskapet synker inn i rommet, solen har dradd på ferie, skyene regjerer,
men nå gløder gelenderet og furuen,
hver nål får sin side med dag og natt,
skyggene er solenes ryggsekker, skriver jeg ...
høres ut som om det er mange soler,
men det er det, på jorden er solen mange,
der oppe er den en,
solen deler seg i en prismeflokk av dråper,
bor i tusen hjem på jorden, og i skogen i vinduet.
Ikke så mye mer å skrive om enn vinduet.
– Men vinduet er greit nok det, sier en stemme som slår løs på fingertuppene.
Kan jo si litt om blekket i den store pennen som skriver inn i rommet og heter vindu.
Skogen og solen og luften der ute,
det er blekket i pennen, i vinduet som
noterer, bare jeg ser ut og lar
meg skrives ned.
Visst kan jeg skrive en bok med mitt vindu som penn, visst kan jeg beskrive hele universet med mitt vindu, skriver jeg, mens skogen trekker pusten gjennom barder av blader og nåler og vinglende grener.
Der kom katten i vinduet, bøyd nakke, utrykket
til en fjelløve, den stirrer inn med flate øyne,
en klagende mjauing, så snur den seg på gelenderet som ikke lenger bære solen,
men en sint katt som vil inn, en datter av
solen og månen og vindene som driver over himlene forkledd i skyer, skriver jeg
og sletter det, og skriver det frem med angreknappen og slipper inn katten.
Der klorer Pippi på skrivedøren mens mørket bryter inn i rommet.
– Skal Pippi ut alt? Er det noe gøy ute da … forsiktig … sier jeg, og lukker den ut på det fuktige og her og der tørre plankegulvet.
Solen brøyter seg frem kledd i fuglesang,
katten mjauer i skogen – som tygger den luften ut av et plaget vesen, det får hårrøttene til å krympe seg, er det tausheten selv den har fanget?
en stålorm som kroer seg i to deler?
To deler, tenker jeg – meg og vinduet,
to tausheter som lytter til hverandre og
noterer seg bak øret alt de
ikke hører
ekko fra en stillhet som ligner
ord.