Jeg har fryktet det meste i livet.
Mer enn folk kanskje vet.
Så nå benytter jeg sjansen
til å si det som poet.
Som ettåring var det støvsuger`n
som var min største frykt.
Jeg dreit ut mang en bleie
på flukt mot et fang som var trygt.
Som treåring fryktet jeg hunder.
Særlig schæferen Boss
som tok snarveien gjennom hekken
og havna i stua hos oss.
Da jeg var fire fikk jeg hilse på Leif
som var faren til mora til Truls.
Han hadde hjørnetenner som en hvalross,
når jeg så`n fikk jeg to hundre i puls.
Som femåring var jeg voksen for alderen,
sa alle som kjente min mor.
De visste ikke at jeg og bruttern
hver kveld hylte i kor.
Fordi vi hadde sett på TV,
en snutt av en skalla mann
som hadde ekkel truende latter
og klo på sin venstre hand.
Jeg var seks og med fatter på butta,
da han ble borte bak en diger reol
mens jeg sto og stirret på en hockeysveisgutt
som senere ble mitt idol.
Siden da var jeg redd for situasjoner
der jeg ikke hadde kontroll.
Fatter sendte brev til skolen.
Ba dem sløyfe historier om troll.
Jeg var sju da jeg begynte på fotball,
og det var jo bare gøy
til jeg løp inn i Martin fra Urædd
som var sterk og tre meter høy.
Det var sommer og sol det året
jeg tenkte jeg kunne svømme.
På stranda lå Aurora i rosa bikini.
Gjennomsiktig i drømme.
Kasta meg uti for å hente
hennes bortblåste badeball.
Visste det var langgrunt lenge,
men så ble det brått stopp en halv.
Jeg kava og veiva med arma.
Gikk under med hue så det sang.
Våkna av et kyss fra faren til Reidar
som var dekket av blåskjell og tang.
Siden var jeg redd for vann.
Det var barndommens store fall
og i friminutta resten av året
ropte noen - Der blåser en ball.
Så lo dem og sa - Vi får rope på Ole.
Har hørt at han svømmer ganske bra.
Men i desember slutta jeg å bry meg
og da ble det stille da.
I et halvt år var jeg redd for smil og blikk
som sikta seg inn på meg.
Ble smånervøs og urolig
når noen kom bort og sa - Hei!
På leirskole i femte eller sjette
drev en kano uten årer mot en foss.
Oppi den satt jeg og Øystein,
og ropte "hjælp" mens vi pissa på oss.
Jeg fikk nogen på en prøve i naturfag,
jeg måtte ha underskrift på.
Jeg lå våken i en uke og tenkte
hvordan mutter skulle forstå.
Som fjortis var jeg redd for garderober
og felles dusjanlegg.
Jeg var liten av vekst både her og der,
og fikk statlig cøliakitillegg.
Jeg var redd for jenter
selv om jeg elsket dem.
Visste ikke om jeg skulle være
snill eller slem.
På dansegulvet sammen med gutta,
hoppa vi opp og ned.
Aurora kom med lepper og miniskjørt.
Spurte om hun fikk være med.
Hu kyssa meg på kinnet og hviska,
om jeg kunne tenkte meg ett på munn.
Jeg sa jeg måtte knyte skoa,
og at jeg nettopp var blitt kyssa av Gunn.
Plutselig klina hu med Kjelle isteden,
og jeg banna høyt for meg sjøl.
Gikk hjemover, ulykkelig forelska.
Et bål uten ild eller køl.
Jeg var redd for å klippe meg.
Redd for å la håret gro.
Redd for hvisking og tisking.
Redd hva andre skulle tro.
En periode var jeg redd hele døgnet
også når jeg sov.
Men ble redda av latter og humor.
Jeg var morsom, vill og grov.
Og en dag ringte postmannen på døra.
Sa nå er`u voksen gutt.
Jeg sa du har kommet feil,
men ble feira med øl og salutt.
Voksen er bare en tittel
man setter på halvstore barn
som har plaska lenge i dammen
uten å vikle seg inn i garn.
Aldri har jeg vært reddere
enn som voksen.
Det skjer noe når man lærer
å tenke utafor boksen.
Man blir redd for å dø.
Redd for å leve.
Redd for å nyte.
Redd for å streve.
Redd for å miste.
Redd for å finne.
Redd for glede.
Redd for sinne.
Redd for å tape.
Redd for å vinne.
Redd for ute.
Redd for inne.
På en skala fra en til ti
frykter jeg stort sett alt
som uferdig skisse på bordet,
helt brød eller bare et halvt.
Men jeg har lært meg å leve med frykten.
Den er en røver og en pålitelig venn,
som vil følge meg hele livet
slå meg ned, og dra meg opp igjen
