Den første august er over oss som eit okerfarga lauv mot lavendel. Brått vender me blikket mot hausten, medan sommarens fata morgana framleis dirrar over heit asfalt i Europa.
Me opnar herunder våre nominerte sommardikt med tre kortdikt. Sterke, konsentrerte, kortfatta og eit par av dei òg med rystande assosiasjonar. Eit langt dikt der nokon løfter ein nyfødd gut, og eit dikt som borar nærast på van Gogh-aktig vis inn i motivet der tomme sko er aleine.
I løpet av eit par sommarmånad har de skrive så mykje bra, at juryen får eit svare strev med å leggja til sides dikt under nomineringa. Me får lyst å feira variasjonen, mangfaldet og kvaliteten som framleis finst på Diktkammeret – sidan det er nett dette juryen ser etter og fokuserer på.
Basunar, ballongar, bravorop! Konfetti, karneval og klokskap!
Gåve på gåve og takk på takk!
***
Forlater ultralyden
uten bilde
-
Skrive av Karen Vik
***
Alene bærer hun
den lille
kista
-
Skrive av Karen Vik
***
Veglysa
skrur hausten på
_
Skrive av Meyer
***
I avdriften fra det sykepleierpresise
**
Døgnet har mange ansikter
Du vasker dem etter tur
Morgenfjes
gløtter opp fra puta
når lyset kommer på
Dagfjes
retter en sonar etter lyden av
helsekohæler gjennom korridoren
Kveldsfjes
stiller seg på tre skritts avstand
og titter ned i pilleglasset
Men klokka fire fløyter svarttrosten
gjennom et vindu på gløtt
så nattansiktet flør
Hendene dine griper om to gelendere
den ene over overflaten. Den andre under
Et luftskip dupper i virvlene av
det nesten tenkte. En stille og glidende del
av deg selv. En zeppelin
i avdriften fra det sykepleierpresise
Du er til stede, men tre skritt foran
Du er tilstede, men tre skritt etter
Slik sluser tankene dine seg inn
gjennom pupillene, ørene og neseborene
til smittefri sone: sykepleiersansenes
bevegelige sentrum
Ta tyngdefornemmelsens forskjellige kilder:
Å løfte en nyfødt
ligner oppvåkningen fra en søvn i gresset
når noen dro et engsvingel-aks
over neserota og øyenbrynene dine
En leirtung tyngde ruger mot underarmene
når du snur det nær ferdiglevde hylsteret
og ser at lakenskrukkene har preget inn
en elv med mange bredder i huden
Ta fornemmelsen av ei hand
Fukt, farge, varme, kulde. Pergamentfjellkjeden
av stående, brunblassgjennomskinnelig hud
Og samtidig: Sporene
av det første handtrykket
i dette som er det siste
Ta dampen fra dekantominatoren
Skyllerommets harske stank
av hardplast og kroppsvæsker
Og samtidig så varm som pusten
til oksen du elsket som liten
Den umerkelige og likevel sansbare forskyvningen
i blikket når det skifter fra en øyelød
til en annen og uforbeholdent lener seg
mot ditt eget og får deg til å spørre:
Hva er den biokjemiske formelen for øyeglans og
tillit?
Du leter fram handleddsarterien
og teller i femten sekunder
med fingrene presset mot nakken
til hekkeløperen som sliter seg over enda
atten hindere, og ganger med fire og
noterer deg tallet og tenker:
hvor tynt er det hele? Et barberblad tynt?
To linjer løper parallelt
Den ene registreres. Den andre kjennes
Ta denne så vidt blekblå lintøysduften
som virvler stormværsaktig rundt
oppmerksomheten din med en duft så kjølig
som den flate siden av en kniv når du
river av forseglingen
og åpner ei liklakenpakke
Sånn legger faglig observerende vurderinger seg
rundt sansene dine
som en gutteneve rundt et snilehus
når du har kjent igjen denne folden i ansiktet
som ingen foreleser klarer å beskrive nærmere
enn ved å si: Du vil kjenne den igjen
En nyve har skjøvet seg vei
på hver sin side av neserota opp mot pannen
og pannebuen hermer klodens egen bue når
denne neserotfolden mimer en langstrakt
bokstav som en gåseflokk på vei til et annet sted
og du kjenner trang til å sette deg på hendene dine
for ikke å rive stunden i stykker med klossete
fingre eller kanskje kjenne tyngden av ditt eget liv
og du kommer på hvordan broren din holdt
armene dine fast i et hardt grep og presset dem
inn mot flankene dine og ropte: Løft dem!
Og du ville løfte dem og han presset imot og du
kom ingen vei før han slapp og sa: Slapp av
Da løftet armene seg av seg selv
som heliumfylte luftskip
og med dem, forbløffelsen
og en fugleaktig fryd:
Så lett er livet
som etter en stor tyngde
-
Skrive av Ebbe
*
Tomme sko er alene
Mennesker tror at sko
beskytter føttene
men egentlig beskytter de
verden for sporene våre
for sko kjenner vekten av anger
før vi selv gjør det
og det finnes sko
som vet mer om sorg
enn det prester gjør
som paret som lå forglemt
så gamle
at læret lignet bark
og skolissene tette årer
sko kan føle savn
og det mest ensomme
i et hus
er sko som står igjen
når et menneske
aldri kommer tilbake
-
Skrive av BjørnM