På tur opp gardsvegen denne ettermiddagen tek eg igjen ein lyshåra, holøygd gutunge på 12-13 år. Han har ransel og er tydelegvis på veg heim etter skuledagen.
"Javel", seier eg, "var det fint å skeise på Rugåna i skulefriminutta i dag?" Han ser undrande på meg, får fram eit lågt "ja". "Og nå er du på veg heim til middag og risgraut. I kveld skal du bli mest hovud-gal av skrikinga til veslesyster di, for ho vræler heile kvelden, så det er tydeleg at ho ikkje er i form. Mamma har gjort reint, og pappa har køyrt fram tri lass tømmer frå skogen med Silkesvarten. Han køyrde av vegen i siste vendinga, og det gjekk noko gale med hestedoningen. Derfor må mamma mjølke i kveld. A-B (storesyster) vil kome til å sitje å lesa i ei kjærleiksbok som heiter "Sommeren med Monica", og du og alle vil seinare sitje klistra til radioapparatet i kammerset og høyre på "Den lette timen" med Rolf Kirkvåg. Tri stykker er oppe i "Hva da", og flinke og rare er dei alle, så du og A-B ler så de får vondt i magen. I kveld skal du byrje på ein stil som skal vere ferdig neste tirsdag. Han heiter "Otra". Du legg deg klokka halv 10."
Gutungen ser ut som eit spørjeteikn. "Kven er du, og korleis veit du dette", stotrar han.
Ein mild vårvind smyg seg rundt oss. Det er fyrst i mars. Om nokre små veker vil den fyrste linerla vippe rundt på dei bare flekkane i tunet heime.
Eg smiler: "Det er eg som har skrive dette," seier eg.