falle inn i mørket
mørket kjem sigande
mot deg
blir liggande
tungt og klamt
du veit det har vore på veg
lenge no, liksom hausten
kjem om du likar det eller ikkje
lufta blir tyngre rundt deg
endrar seg til noko du veit
du ikkje kan forklare med ord
stega kjennest tunge og
utan den gode retninga dei
hadde før, utan å vite
målet med ferda du er på
altfor ofte blir du gåande
åleine inn på plassar der
lyset ikkje når fram, plassar
der du er åleine og ei svak
stripe av håp er det einaste
som framleis held deg gåande
også den store stilla møter deg
breier seg ut som ei eng med
prestekrager fulle av dogg der du
kan vandre mot det svake lyset
du ser blinke inne mot fjellet
der den vesle elva sildrar sakte
forbi og klikkar og klukkar i ein
liten foss og forsvinn vidare
nedover til nye enger
etter kvart kan du høyre ein
lysare tone som sakte syng
i sinnet, tar stadig meir plass
slik at dagen opnar seg
medan du klarer å snu deg
mot gleda som du veit er der og
som du no maktar å ta tak i når
du kjenner eit pust av lys over
heiene, dette du ikkje visste
du bar på; ikkje så sterkt, ikkje
så klart, men fullt av skjult varme
du forstår at dette lette lyset
kjem til deg når du sluttar å
kjenne etter, sluttar å leite
etter det, men berre lar det
komme som ein spe solstråle
i dagen