Våknet av et uhyggelig nærvær.
Skygger danset i dørvinduene til badet.
Jeg åpnet døren.
Luften her inne føltes seig.
D og Trines niese på 12 år stod der.
D i Naziuniform dekket med medaljer.
Hun så opp på ham som en demonisk disippel.
Hva var dette? Kjelleretasjen var min del av huset.
Hvor fikk han de remediene fra? En prikkende skrekk fylte meg.
Jeg prøvde å snakke.
Tungen vokste i munnen, det knaket i kraniet:
– Hva-hva, hva gjør dere her?
De snudde seg brått, øyne lignet sorte pøler.
Jeg åpnet munnen.
Våknet for andre gang, av mitt eget skrik
Jeg lå stadig i sove-
male-
astrologi-
rommet.
Sengetøyet var klamt og luktet av nattsvette, pulsen dunket i ørene.
Drømmen var så virkelig,
jeg fryktet at noe gikk for seg der inne på badet.
Var det bevegelse i de mørke dørvinduene? Eimen av sur urin fra badet,
den lå som en smak i munnen.
Satt det en ond ånd i de gamle joggeskoene?
En dame pisset i dem på nachspielet, alt gikk galt fra jeg satte foten innenfor,
hun gikk i søvne, sa hun, pleide det.
Jeg gikk de surklende skoene hjem og
lot dem gå noen raske
runder på 90 grader bak baderomsdøren
Selv vasket jeg føttene i skoldhett vann, for urinen sved i sårene.
Hadde jeg vært der inne i natt, gikk jeg i søvne?
Jeg svingte meg ut på
vegg-til-vegg-filten –
stiv av oljemalingen jeg hadde sølt –
det skar seg inn i eksemsårene under føttene,
det merket jeg først
da jeg så blodsporene på baderomsflisene.
Jeg våget meg til dørhåndtaket. Skjøv det ned og åpnet på gløtt.
Lyset fra taklampen jagde mørket vegg i mellom.
Det var ingenting her.
Alt var i mitt hode,
eller i den astrale kroppen til
huset vi delte,
med en felles etasje mellom oss.
Stakk nesen ned i de uformelige joggeskoene,
men kjente bare et surt drag av
utgåtte såler.