16.789889p0p8+++998990o9990+++++++0999+0 – ble det til da jeg skulle klore bort stivnet, klebende søl mellom tast 8 og 9. Men de første
tallene er riktig: 16.7. er datoen som skal skrive
seg ut av meg som reisepoesi.
På sengen snakker K i telefon til Finland,
grått ingenting-å-oppleve-vær trenger inn i rommet, som er stort, men føles som en oppbevaringsboks.
Våknet fem, lå og lå, ga opp, gjorde ritene, yoga, mediterte i sengen med høy pute, dusjet, vasket håret; dusjhåndtaket, badet, selv den lille gulnede hårtørreren – med pust som en døende olding – virker billig, tenkte på surrealistutstillingen i Hamburg der det meste så ut
som kluss –
den moderne kunsten var en olding,
der den hang, inntørket, bablende om
det samme som for 100 år siden, men uten friskheten nå, mer som inntørkede
eikeblader som henger etter en
arm selv om våren presser på i nye knopper og nye fugler synger.
Jo, du bør bruke dagen på å skrive det du ser, skriver jeg meg bak øret, stemningen, atmosfæren
hva slags væren har gatene
hva utstråler menneskene, tingene
hva ligger i luften;
her i dette krysset
her i dette kvartalet
under denne himmelflekken
mellom disse hemmelighetsfulle husene?
Skriv det nær hjertet, så nær du kan.