Jeg har, etter å ha vært på Diktkammeret en stund, begynt å notere ned noen tanker om diktning/ poesi. Jeg legger disse ut nå, i håp om at noen har kommentarer (motforestillinger, tillegg, nyanseringer, hva som helst….) slik at jeg kan lære mer.
NB! Dette er ikke noen lærd gjennomgang, bare noen tanker jeg har gjort meg etter å ha skrevet, lest og hørt forskjellig om poesi (og om kunst generelt). Løsrevne tanker som jeg har prøvd å sette litt (!) i system. Det er helt sikkert mye som mangler eller er unyansert, men det er en start….
………………….
I NRK-arkivet har jeg sett (hørt på) intervjuer med Olav H. Hauge, Einar Økland og Håkon Bleken.
Olav H. Hauge:
Poesi er det som «følgjer med orda». (Enten i en samtale eller i det skrevne).
Jeg tenker at dette er noe av det vi mener når vi f eks snakker om det som «dirrer under overflaten». I en samtale hører man det i stemmen. Det samme (dirringen) prøver vi å oppnå i dikt.
Einar Økland:
Poesi er pga sin korte form, kjennetegnet av konsentrasjon. Det kan være å konsentrere seg om noe så lite som en stein. (Undre seg over denne).
For meg innebærer konsentrasjon fordypning. Du konsentrerer deg om et veldig begrenset felt - en «prikk» og går i dybden på den i steden for utover i bredden. Pga sin korte form, tenker jeg at diktere bør fokusere på det vertikale - at trykket hele tiden er nedover mot slutten av diktet - at slutten skal gi en slags forløsning. Som en dråpe som samler flere dråper i seg på vei nedover bilvinduet og til slutt faller tungt til jorda. (Nadine Gordimer har skrevet noe lignende om novelleskriving).
Håkon Bleken:
Kunst er å formgi - å gi noe form. Kunst kommer av lengselen etter å skape orden i kaos.
Dette kjenner jeg igjen. En av hovedgrunnene til at jeg skriver poesi (og kortprosa og annet) er for å finne ut av noe som er rotete og vanskelig for meg - dette kan f eks resultere i et spørsmål jeg mener er viktig å stille så tydelig/klart som mulig. Ofte ønsker jeg å avdekke noe som er skjult eller uklart, grave problemstillingen frem og gjøre den synlig og tydelig. Det trenger ikke være problemer jeg avdekker, det kan også være det vakre, det gledelige osv.. men ofte er det snakk om ting/sammenhenger som er skjult/diffuse for meg. Ofte kan det også være et ønske om å få leseren til å oppleve det samme som meg, ved å oppsummere det i noen få (konkrete) ord som gir leseren en bestemt følelse. Sitat W H Auden «Poetry might be defined as the clear expression of mixed feelings»
Hva skal poesi være for leseren?
En opplevelse - noe leseren opplever (sterkt!) med kroppen - noe leseren «forstår» følelsesmessig.
Men for meg bør poesi helst også gi leseren noe å tenke på - dvs. noe hodet kan reflektere over under og/eller etter lesning. For å kunne oppleve noe med kroppen, tror jeg hodet må forstå tilstrekkelig mye. Dersom vi overhodet ikke forstår teksten med hodet (f eks billedbruken/metaforene) så vil vi heller ikke kunne oppleve den med kroppen, tror jeg. Et eksempel: jeg leste et dikt for en kvinne som sjelden leser poesi. Først sa hun at hun ikke forsto noe som helst. Da jeg forklarte et sentralt symbol, og hun leste det på nytt, spratt tårene.
Viktige utgangspunkt for meg når det gjelder poesi:
Poeten må ønske å GI leseren noe, å SI eller formidle noe BESTEMT.
Dette innebærer flere ting:
Poeten må ha noe på hjertet, noe å si. Poeten skal ikke bare beskrive noe vakkert, dekorativt, men formidle noe ved hjelp av dette vakre… Jeg fant et fint sitat av Aristoteles som jeg synes forklarer dette godt: «The aim of art is not to represent the outward appearance of things, but their inward significance».
Poeten må gjøre diktet så lett tilgjengelig som overhodet mulig. Diktet skal ikke forvanskes unødig og metaforer/symboler må brukes riktig dvs. på en konsistent måte.
At poeten sier noe bestemt, innebærer at leseren ikke kan tolke innholdet på hvilken som helst måte og «ha rett». Her tror jeg mange er uenige med meg. Det virker som man nå til dags sier at to lesere kan tolke ett og samme dikt på diametralt forskjellige måter og at begge likevel «har rett».
For meg er dette veldig pussig. Det må jo bety at dikteren IKKE vil gi noe BESTEMT, IKKE har noe bestemt på hjertet. Hva som helst duger…. Mange på DK synes å ha en bestemt intensjon med det de skriver, og uttrykker glede når lesere tolker diktet deres i tråd med intensjonen (eller noen lunde innenfor tolkningsrommet). For meg er det rimelig å forvente at en leser som er vant til å lese poesi, som et minimum bør kunne klare å si noe om hva som er tema i diktet, og gjerne noe om hvilken stemning dikteren formidler (sorg, glede, sinne, nøkternhet, humor…). Hvis diktet er så uklart, at selv ikke «proffe» lesere kan si noe om dette, så virker diktet ugjennomarbeidet og ufokusert på meg.
MEN når det gjelder tolkning: Leseren KAN oppdage MER enn det poeten selv har sett eller intendert, og som likevel faller innenfor dette tolkningsrommet!! Dét er noe av det spennende med å ha lesere.
Når det gjelder innhold, form og kvalitet:
Et dikt kan ha et hvilket som helst innhold - dvs. omhandle et hvilket som helst tema. Her er det full frihet, ingen regler.
Et dikt kan ha (omtrent?) hvilken som helst form. Her er det også full frihet, ingen regler. Om formen fungerer GODT og gjør diktet GODT er imidlertid avhengig av hvilke kvalitetskriterier man opererer med.
Når det gjelder diktets kvalitet, så kan man kun si noe om det dersom man har noen bestemte kriterier å vurdere diktet ut fra. Her er det IKKE full frihet. Det MÅ til enhver tid være noen konkrete kriterier som gjelder, ellers kan man umulig vurdere om diktet er dårlig, godt eller supert. Man kan ikke forbedre et dikt uten bestemte kriterier. Man kan heller ikke nominere diktsamlinger til Brageprisen ….eller finalister til månedens dikt i DK uten slike bestemte kriterier.
....................
Fortsettelse i kommentarfeltet nedenfor... Ikke nok plass her til resten av denne avhandlingen :)
Randi
