U.T. (rev2)
du som gjekk skogen
ein høg gang
du som kvista løype
for dødsangst
kva tenker du no
eg bøyer nakken
ei kvit nonne
når du stryk forbi
eg skulle stansa
sagt trøysta fann meg
i den løypa
orda var forsteina
eg ville sette spettet i dei
vippe dei opp
men då hadde du passert