dypt menneskelig
foran oss ligger skogen
bak oss er alle rommene vi kjenner
vi vokter hverandres bevegelser
mens vi priser den fine dagen
vi lyver for å unngå konflikter
legger merke til små ord og endring i tonefall
jeg kan når som helst trekke meg tilbake
forsvinne inn i ensomheten på soverommet
eller løpe innover i skogen
men det er vanskelig å riste av seg dette mønsteret
jeg blir sittende
sier minst mulig for å unngå å avsløre
hva som finnes bak maska
i tankene gjør jeg brutale sprang
forlater det trygge
og himmelen er i ferd med å mørkne
vi sitter i stillhet og venter
på regn, på torden
som i en novelle av Askildsen
