Juryen har stadig vekk ei oppgåve som både er utfordrande og takknemleg. Dikta som har kome inn på Diktkammeret i mai, 2026, er eit døme på at me vert reint overvelda over kor mange særs gode bidrag Diktkammeret får inn.
Og me snakkar om 25 – tjuefem – år etter at me starta opp denne verksemda. Framleis har me så mange som stadig legg ut nyskrivne dikt, og som bare blir betre og betre.
Det er ein sjølvsagt ein fryd å finna så mykje god poesi her, men det store problemet er i slike samanhengar, å måtta la vera å nominera gode dikt. Dette vil juryen konkretisera ved å nominera litt uvanleg mange denne gongen. Slik får me vist både kvaliteten og variasjonen ved mai-dikta på ein tydeleg måte.
Av dei åtte dikta me har nominert frå mai-dikta handlar eit om eit uforståeleg lys, eit om ei noko uvanleg raudliste, eit om ein annleis russisk forfattar, eit om ein underleg brønn, eit om eit siste farvel, eit om eit nesten reint hjarte, eit om ei forferdeleg glede og endeleg eit om ferjereiser.
Nå er juni her, og som det vart sagt under juryarbeidet denne gongen, - det er veldig fascinerande å tenkja på, at trass desse sterke og mektige dikta me har funne fram frå mai månad, 2026, så er kanskje ikkje dei beste Diktkammerdikta skrivne ennå!
I juryen
Ken Rune Birkeland Hansen
Helge Torvund
***
Dette som bryter ned den mørke dødslengselen
Jeg forstår bare ikke helt
hvor det kommer fra
dette som noen ganger
kommer over meg
av uforståelig lys
og lyst til liv
Dette som bryter ned
den mørke dødslengselen
får meg til å skru på lyset
dra fra gardinene
gå ut med søpla
får meg til å ville besøke
gamle kjente steder
og noen ganger
til og med oppsøke mennesker
snakke med mennesker
Det er sjelden veldig mye som skal til
for å vippe meg av pinnen
gjerne bare synet av en overivrig hundevalp
som snubler i egne bein,
et perfekt bløtkokt egg,
en plutselig hilsen fra en gammel flamme
som egentlig aldri sluknet helt inne i meg,
en morgen fri for angst for resten av dagen
og før jeg vet ordet av det
kan jeg være på vei ut døren
Skrive av LangStrakt
*
Oppdatert raudliste
Trehyttebyggaren
bryggekantfiskaren
kassabilføraren
hammarslaga
indianarhyla
kruttlapp-pistolane
tolleknivane
dei blodige spikkeuhella
dei oppskrapa knea
pil og boge-emna
steinborga
klatreberget
flåtebyggaren
ekspedisjonane
ut i skogen bak huset
skogen bak huset
med dei store klatretra
der urokråkene hang
ute til seint på kveld
bøtta med småkrabbane
bergylta til katten
roturen
dorginga
kjedinga på trappa
hoppinga i høyet
kyrne ute på beite
støvet
frå ein kul sykkelsladd
langs ein grusveg
ein vanleg varm
saktegåande julidag
ungar i busslommer
med løfta blikk
Skrive av Meyer
*
En annerledes Lev Tolstoj
Når man åpnet romanene hans
falt små mengder jord
ut mellom sidene
ikke vanlig jord
men mørk jord fra steder
hvor hester døde og soldater
sov med ansikter presset mot frost
Tolstoj satt aldri alene når han skrev
offiserer med våte støvler sto ved dørene
kvinner i mørke kjoler
beveget seg lydløst mellom møblene
soldater uten ansikter
sov under skrivebordet hans
hele regimenter
marsjerte gjennom korridorene
han kunne høre noe bak verden
en slags langsom knasing
som om menneskene var laget av is
som gradvis sprakk
under vekten av virkeligheten
Tolstoj lyttet etter menneskeheten
slik man lytter etter et dyr
som har gått seg vill i skogen
som om hele Russland sov
under godset hans
Skrive av BjørnM
*
Blindsyn
Bak huset er det en brønn formet som et øye.
Mange har falt,
og svært få kommer ut.
Men jeg så et håp på størrelse med en muldvarp
krype ned og rett opp igjen.
Den blinde jorden enset det ikke.
Det er ikke enkelt å ligge under bakken.
Men jeg avlegger rapporter fra et land
jeg ikke visste fantes.
Skrive av Ola.
*
Hverdagsklokka har falt
og klarer ikke å reise seg igjen
de bleike ansiktene enda bleikere
glassmaneter i bevegelse
Håndtrykkene forlatt alle håndtak
dører åpne i korridorene
alle rom tomme
bare et drag luft
Jeg ser på blusen du har på
sykehus, sykehus og
lagerrom med mugg i lufta
det er farvel det er
begravelse
Skrive av Måltrosten
*
Med ett slitt - nesten rent hjerte.
Jeg er femtini nå.
Det høres ut som noe en mann
skulle forstått mer av.
Men sannheten er
at jeg fremdeles våkner enkelte morgener
som en gutt som har gått seg bort,
bare med dårligere knær
og flere navn han ikke tør si høyt.
Det første døde sakte,
sånn ved som aldri tar fyr,
bare ryker i ovnen
til hele huset lukter nederlag.
Det andre brant for hardt.
vi kalte det kjærlighet
helt til ordene begynte
å smake metall i munnen.
Jeg har vært elsket, tror jeg.
på den måten folk elsker
noen de håper skal bli enklere
å leve med.
Og jeg har forlatt.
og blitt forlatt.
Det finnes ingen ren samvittighet
etter femti.
Bare grader av anger.
Mora mi er langt borte.
far også.
De ligger i jorda nå,
det stille stedet
der folk endelig slutter å forklare seg.
Selv har jeg holdt meg i live
på kaffe, stahet
og de små løgnene menn forteller seg selv:
At neste vinter blir lettere.
At ensomhet er frihet.
At man ikke savner noen
man sluttet å ringe.
Jeg har jobbet.
Slitt huden tynn på år som ingen husker.
Solgt timer, rygg og søvn
for hus som aldri ble hjem.
Og hjertet?
Det var rent en gang.
Nå er det mer som en elv i skogen
etter hogstmaskinene.
Fortsatt vann.
Men noe har kjørt tungt gjennom det.
Iblant sitter jeg sent oppe
med et glass som varer for lenge
og tenker:
Fanden har sikkert stått i døra flere ganger.
jeg bare kalte ham
begjær,
stillhet,
feighet.
Ingen dramatikk i det.
Bare et liv.
Og når det er slutt –
ingen hast –
så legg meg et sted
der bjørka fremdeles står skakk i vinden.
La regnet gjøre resten.
La gresset vokse gjennom brystet mitt,
om det vil.
Det finnes verre skjebner
enn å bli jord igjen.
Kanskje finner røttene
det som er igjen av hjertet mitt –
slitt, skjevt,
fullt av arr etter kjærlighet –
og kanskje,
langt der inne,
et sted ingen fikk helt ødelagt,
ligger ennå noe
som nesten var rent.
Skrive av etterhogst
*
Den forferdelig plagsomme gleden om våren
Jeg gremmes over min egen vårlige glede,
som om noen som helst tidligere erfaringer
kan vise til en eneste troverdig grunn
for å smile eller le eller gjøre små glade hopp
og sprett, kun iført shorts og T skjorte og nakne bein
gjennom åker og eng og annen natur,
Og så rett i armene på solen
og varmen og sist, men ikke minst,
møte tårnsvalene igjen
som ikke er ordentlige svaler i det hele tatt,
men tårnseilere som nesten aldri lander.
Tårnseilerne er i beste fall, nesten-svaler på
speed, og de flyr i ett, dag ut og dag inn og natten
med. De til og med sover i luften, spiser i luften,
elsker i opptil tre til fire tusen fots høyde
mens de flyr av hjertes lyst hitover mot meg
for liksom å skape litt glede og god vårstemning,
for når tårnsvalene, som altså ikke er svaler,
men tårnseilere, kommer tilbake,
da er det vår, og da blir til og med jeg
av helt uforståelige grunner glad.
Jeg som bare ytterst sjelden kan fordra
min egen eller diverse andre menneskers glede,
jeg som opplever sterkt at glede er løgn,
til og med om våren, jeg blir myk og rar
og glad på ordentlig innvendig
av å kunne hilse disse luftens akrobater
velkommen tilbake, velkommen hjem,
for det er her de hører til,
det er her de er født og oppvokst,
akkurat som meg,
og det er her de med jevne mellomrom vender
tilbake,
akkurat som meg,
og det er nok her de ønsker å dø en dag også,
akkurat som meg,
den dagen eller natten når døden blir en
uunngåelig størrelse i livet, både for tårnseilerne
og meg,
men foreløpig, så bare seiler vi av gårde på luft og
begjær og sult og hjemlengsel og andre
forhåndsprogrammerte bananskall vi ikke makter
å skli unna i levende live.
Skrive av LangStrakt
*
Frihetens ferjereiser
Frihet er ikke å eie seg selv
ingen eier seg selv
vi er bare gjester
i kroppen vår
vi låner knokler av jorden
og pust av mørket
mellom stjernene
slik som når et barn
graver tunneler
gjennom natten
og kommer ut som voksen
frihet er kanskje
det som blir igjen
når alle stemmene
som oppdro deg
endelig sover
Skrive av BjørnM
*