Jeg er glad,
men samtidig ikke.
Jeg har alt jeg har ønsket,
fortsatt føler jeg at jeg ikke har noe.
Jeg har de beste folkene rundt meg,
men likevel så ensom.
Gjør jeg det rette?
Eller gjør jeg noe galt?
Så mye tanker i hodet,
jeg føler meg kvalt.
Jeg får ikke puste.
Og hjertet mitt dunker.
Omgivelsene blir utydelige.
Minnet blir svakt.
Humøret faller.
Er det ikke klart?
Jeg har det ikke bra.
Takk skal du ha.
Kan du ikke bare se,
sannheten er jo det,
jeg trenger hjelp, og jeg roper det ut.
Men du kan verken se, eller høre det.
Min sorg blir til sinne.
Men dere er blinde.
For med meg er det aldri noe galt,
for jeg er jo meg, perfekt ikke sant.
Inni mitt hjerte, så det brant.
Jeg ville ikke være en skuffelse.
Verken for familien eller venner.
Agh,
så mye stemmer!