der både Wergeland og Welhaven en gang bodde. Disse to kamphaner under kulturdebatten i
første halvdel av 1800-tallet. Wergeland bygde en
liten stue der, som han kalte "Hjerterom", der han
bodde sine siste måneder. Welhaven på en trang
hybel, der han skrev sine beste melankolske kjærlighetsdikt. Begge slet med sitt. Wergeland
med helsen, Welhaven med kjærligheten.
På tomten der "Hjerterom" lå, ble det bygd et
hybelhus. Også huset der Welhaven hadde hybel,
er revet.
Pilestredet het opprinnelig Møkkergaten, om jeg
ikke husker feil, men ble senere døpt om til
Pilestredet, etter en stort flott piletre som sto der.
Bislett, som ligger i øvre del, har sitt navn etter
vertshuset "Bi så litt", der man på 1700-tallet fristet folk med å ta en liten pause med litt mat
og drikke.
Å en gang ha lyttet til Trygve Bulls refleksjoner,
Hans bror Brynjulf var ordfører i Oslo i mange år,
eller til Mentz Schulerud, broren til Anne-Cath
Vestly, har vært en berikelse for de som husker
eller har opplevd dem. Der blant annet Oslo's
historie og utvikling blir rikholdig reflektert.
Fortiden (som egentlig ikke er så langt unna)
er vel verdt å ta et dykk i, og beholde som en viktig del av vår kulturarv.
Kunstnergaten Pilestredet, med sine gallerier
og kunstnersamfunn. Fra Lille-Grensen med
vegetarkafeen "Frisk-sporten", et gammelt
trehus, for lengst revet, men som for alltid
sitter i minnet.
Hver dag gjennom typograflæretiden gikk
man fra Østbanen og opp til øverste del av
Pilestredet, tvers overfor Frydenlund Bryggeri.
Der Bjørneboe's bok "Uten en tråd" skulle trykkes,
men den ble forbudt. 100 kroner i bot, ble dommen, og siden ble den trykt allikevel.
Verre var det med Agnar Mykle. "Sangen om den
røde rubin", og det som fulgte. Slik drepte man en
sangfugl, ble det sagt, og det stemte nok. Han skrev mye etter dommen, viste det seg i ettetid, men lite ble publisert.
Men Pilestredet i mitt hjerte, slik Pilestredet og
andre integrerte miljøer med sine mennesker
og sin sjel, vil leve og bestå som gode minner
livet ut.