En sang fra det hvite (prosadikt)
4. 8. Kl. 13.15.
Her står jeg igjen, står og skriver
og hører på youtub-musikk:
Noen tramper i et klaver,
et gammelt opptak; hender, nå døde, spiller –
til det avbrytes av reklamen
for magemedisin som hjemsøker meg,
jeg avbryter damestemmen
som sier hun slet med magesmerter,
og tramper over til klaveret, der hendene som nå er døde –
triller toner harde som fløyel,
myke som jern,
hender som sa takk for seg i
i Østerrike – i kvantemekanikken og
psykoanalysens arnested.
Vi er omgitt
av spøkelser,
av musikk spilt av hender som er jord, sunget
av struper som er jord,
omgitt av bøker
skrevet av hjerner som er jord,
av filmer
spilt av kropper som er jord.
Omgitt av døde.
Uten de døde ville vår kultur tørket ut,
falt inn i seg selv som et byggverk uten
skjelett.
Det får jeg for meg. Uten de døde, hva skulle vi gjort? Uten dem var vi alle døde.
YouTube hopper til Chet Baker:
– Everything Happens To Me.
Jeg ser ut vinduet, for noe som føles som
første gang.
I hvert fall siden seilasen – spekket med nestenulykker.
Men mest i mitt hode.
Selv om bølgene var skumle
og vinden skaket dagene som trær i en lindeskog.
Ja, selve solen truet med å blåse
ut –
den flakset om kapp med dagenes grener og blader –
som slapp og brakk og krøllet seg i vanvittige kast.
En dag trodde jeg virkelig at
solen var blåst
ut.
Men det var ikke en dag.
Det var natten som kom brått.
Jeg var et helt annet sted.
Jeg var i min skrift
som la sine egg i et hvitt lik:
Et ark, kravlende av bokstaver.
Jeg skrev på en historie som måtte
være sann.
For var den ikke sann, så måtte alle dø. En hel verden måtte dø.
Kanskje vår verden, jeg mener – den verden vi egentlig finnes i.
Kanskje er vi bare gjenferd av de virkelig levende –
av mer kompakte kropper et annet sted.
Javel, slik begynner min skrivedag, jeg er et skrive-flagg
heist for å flagre historien ...
Men dette er ordgymnastikk.
Det har ingenting med historien
å gjøre,
annet enn som oppvarming.
Her begynner den, her begynner historien:
Eller skulle begynt ... Jeg ser bare hvitt mørke.
Men jeg går inn i det.
– I guess I,m just a fool who never looks before he jumps ...
Her står jeg igjen, står og skriver
og hører på youtub-musikk:
Noen tramper i et klaver,
et gammelt opptak; hender, nå døde, spiller –
til det avbrytes av reklamen
for magemedisin som hjemsøker meg,
jeg avbryter damestemmen
som sier hun slet med magesmerter,
og tramper over til klaveret, der hendene som nå er døde –
triller toner harde som fløyel,
myke som jern,
hender som sa takk for seg i
i Østerrike – i kvantemekanikken og
psykoanalysens arnested.
Vi er omgitt
av spøkelser,
av musikk spilt av hender som er jord, sunget
av struper som er jord,
omgitt av bøker
skrevet av hjerner som er jord,
av filmer
spilt av kropper som er jord.
Omgitt av døde.
Uten de døde ville vår kultur tørket ut,
falt inn i seg selv som et byggverk uten
skjelett.
Det får jeg for meg. Uten de døde, hva skulle vi gjort? Uten dem var vi alle døde.
YouTube hopper til Chet Baker:
– Everything Happens To Me.
Jeg ser ut vinduet, for noe som føles som
første gang.
I hvert fall siden seilasen – spekket med nestenulykker.
Men mest i mitt hode.
Selv om bølgene var skumle
og vinden skaket dagene som trær i en lindeskog.
Ja, selve solen truet med å blåse
ut –
den flakset om kapp med dagenes grener og blader –
som slapp og brakk og krøllet seg i vanvittige kast.
En dag trodde jeg virkelig at
solen var blåst
ut.
Men det var ikke en dag.
Det var natten som kom brått.
Jeg var et helt annet sted.
Jeg var i min skrift
som la sine egg i et hvitt lik:
Et ark, kravlende av bokstaver.
Jeg skrev på en historie som måtte
være sann.
For var den ikke sann, så måtte alle dø. En hel verden måtte dø.
Kanskje vår verden, jeg mener – den verden vi egentlig finnes i.
Kanskje er vi bare gjenferd av de virkelig levende –
av mer kompakte kropper et annet sted.
Javel, slik begynner min skrivedag, jeg er et skrive-flagg
heist for å flagre historien ...
Men dette er ordgymnastikk.
Det har ingenting med historien
å gjøre,
annet enn som oppvarming.
Her begynner den, her begynner historien:
Eller skulle begynt ... Jeg ser bare hvitt mørke.
Men jeg går inn i det.
– I guess I,m just a fool who never looks before he jumps ...