Jeg er ingen anmelder, men noen ganger berøres jeg så sterkt, at jeg vil dele opplevelsen min med andre.
Noen utgivelser blir ikke bare hørt. De setter seg i kroppen som en stille etterdønning.
Einslege hjarteslag er en slik plate. Her møter Finn Coren Tor Jonssons mest sårbare og brennende dikt, og også Jon Magnus Bruheims «Venetapet», med en varsomhet som aldri blir forsiktig, og med en kraft som aldri blir påtrengende.
Coren har gjennom et langt kunstnerskap båret poesien fram med en sjelden hengivenhet. Hauge, Yeats, Blake, Bjørneboe, Lagerkvist, Børli, med flere. Han har gitt dem alle nye rom å klinge i. Men her, i Jonssons landskap av «Jarnnetter», «Kvit(e) grav(er)» og «Fattig(e) ynskje(r)», skjer det noe helt spesielt: musikken åpner diktene, ikke som forklaringer, men som en forlengelse av tekstenes egen puls.
«Jarnnetter» treffer som et kaldt, klart drag gjennom brystet. «Fossen» beveger seg som en uro man kjenner før man forstår den. «Kvit grav» er nesten for stille til å bære, og «Fattig ynskje» får en skjørhet som Coren formidler med en varme som ikke trenger et eneste ekstra ord.
Og så avslutningen: «Eg åtte ikkje kjærleik». En setning som faller tungt og samtidig løfter hele verket. Coren synger den med en ydmykhet som gjør at man sitter igjen med følelsen av å ha vært vitne til noe helt rent, helt sant.
Østfold Strykekvartett legger et pustende rom rundt stemmen hans. Arrangementene er presise, men aldri stramme; de bærer, de lytter, de trekker seg tilbake når teksten krever det.
Einslege hjarteslag er en gave. Et verk som minner oss om at poesien fortsatt kan røre ved det mest sårbare i oss når den møtes med åpenhet, mot og et lyttende hjerte.
Jeg vet det har vært en krevende reise for Finn. Sykdom har rammet ham underveis i arbeidet. Nå, ved utgivelsestid av albumet, har han åpent fortalt at han kjemper med alvorlig sykdom, og at han selv ikke har krefter til å promotere albumet slik han helst hadde ønsket det. Derfor håper jeg vi kan hjelpe ham på veien, ved å lytte, dele og kjenne hvordan dette fantastiske arbeidet kan få ta bosted i oss.
I dyp takknemlighet: Finn Coren har igjen gjort det nesten umulige. Han har skapt et kunstverk som ikke bare hedrer Jonsson, men som gjør oss mer mottakelige for de kreftene som formet dem.
—
Jeg skrev disse linjene til Finn, da han slapp singelen «Fossen», i januar. De kjennes så riktig å dele med flere nå. Jeg håper våren gir han all styrke han trenger, og håper han snarest blir frisk. Jeg skal uansett lytte, lytte og lytte, til den unike stemmen han bærer. Og stadig vise min takknemlighet for arbeidet han har lagt ned, for å formidle andres poesi, i han helt særegne drakt.
—
bru av mørke og lys
du som bar natta som en kappe
fikk den til å glitre
i det øyeblikket du rørte ved den
jeg fant deg før jeg fant meg selv
en gutt uten språk
før dine toner lærte meg
at smerte kan bæres
drømmer kan reddes
om man våger å gå inn i dem
du gikk dit ordene krevde
gjennom skygger
gjennom stillhet
la igjen spor
som brant svakt
men uutslettelig
for dem som kom etter
nå skjelver kroppen din
men likevel nærmer det seg
en foss som ennå ikke har stupt
en strøm av Jonssons mørke elv
som du skal gi lys
en bru av regnbue og blod
som allerede skimrer
i det som venter
jeg bærer alt du har skapt
som en skjult varme
en glød som holder meg oppe
selv når vinden tar
for jeg drømmer ennå
og drømmene mine
har dine farger
dine skygger
dine åpne rom
du som alltid gikk dit det gjorde vondt
slik Bjørneboe gikk
slik Jonsson gikk
slik Bowie gikk
inn i det som brister
inn i det som lyser
inn i det som må synges
selv når det koster
jeg ber stille nå
at du skal kjenne
en hånd i ryggen
i alt som kommer
—
Takk, Finn! Takk! 🙏
—
Jeg vil anbefale alle å kjøpe den fysiske utgivelsen på vinyl, som har fått en praktfull innpakning. Utgivelsen kan selvsagt også lyttes til på digitale plattformer.
