Frosten på kaffikoppen sprekk som glas i hjernen min klokka eit eller anna,
og eg drikk han likevel, iskaldt, fordi varme hender er noko andre har.
Å bli gamal åleine – nei, det er ikkje ein skog, det er eit slakteri av netter,
og skuggane reier ikkje senga, dei ligg alt der og ventar på meg med opne kjeftar.
Men fridomen min! Han smakar rusten himmel og auger som blinkjar i solnedgangen,
og eg køyrer noko utan mål klokka tre berre for å kjenne det skrike det eg ikkje kan.
Eg vil grave hendene ned i jorda til blodet mitt blandar seg med røtene,
eg vil ikkje sjå andletet til nokon over corn flakes kvar einaste fuckings morgon.
Og likevel – midt i alt dette – ein glo. Ein liten, patetisk glo,
som ropar før heile huset brenn ned til oske.
Er eg feig som elskar stilla? Eller er hjartet mitt berre eit gamalt dekk,
punktert så mange gonger at det ikkje held lufta lenger, uansett kor mykje eg pumpar?
Vegen framfor er full av glasskår og ugras og kanskje eit lik av den eg var,
men døra – ho står på klem, gnissar i vinden, og natta hyler i staden for å teie.
Og eg, midt i dette vindsuset av motsetnader,
veit eg pigede framleis ikkje:
er det fred eg grin etter,
eller berre eit desperat favntak?