Jeg elsker kvinner!
Misforstå meg rett, jeg elsker menn også.
På den måten at jeg elsker mennesker!
Men Kvinner! Kvinner!
Tunga kiler i ganen når jeg sier det.
Det er noe ubeskrivelige med kvinner.
Noe ubeskrivelig med kvinnen!
Kvinnens vesen!
Kvinnens naturlige naturstridige vesen.
Som om det plutselig ikke handler om overlevelse
likevel.
Som om det ikke på noen måte handler om
den sterkestes rett.
Samtidig som det handler om alt det
det egentlig er verdt å handle om.
Kall meg gjerne stereotyp.
Kall meg en krakk.
Kall meg en ape.
Kall meg inn på teppet,
men jeg elsker kvinner.
På akkurat den måten jeg aldri kunne
elsket menn.
Si meg, ville det noen gang, noe sted
eksistert menn som var villige
til å innordne seg,
uten kvinnen?
Menn som på sitt aller minste, aller største, villeste, mildeste, groveste eller galeste,
ikke ville latt seg påvirke
av tilstedeværelsen til en kvinne?
Uten kvinnen. Uten kvinnen:
Ville verden noen gang lært
at hender som varsomt løfter et barn
tett inntil seg,
er mer verdt enn hender
som bærer stein, staur og stål?
Uten kvinnen!
Ville det være verdt å drikke vin?
Plukke kirsebær og plommer?
Ville man kunne lukte
med hvert eneste lille strå av tilstedeværelse,
på en rose?
Ville man kunne forstå tulipanspråket?
Lære seg hvordan man hvisker til en symaskin?
Ville man fått øye på flammen i et stearinlys,
uten å få det forklart først?
Ville noen noen gang kommet på sporet av kjærlighet, om bokstavene fløt tilfeldig
i en dam av grumsete væske, tappet direkte
fra menns forvrengte selvbilder?
Uten kvinnen ville det i beste fall oppstått
klerjæghit, og ingen ville forstått hva det egentlig betydde. Og ingen ville forsøke
finne det ut.
I mannens enkle verden jekker man en øl og skrur
på TV, når følelsene overstiger
vanskelighetsgrad én.
En kvinne føder barn, samler tårene til dem
hun elsker i en omsorgspunnet tanke, og lager smultringer samtidig
som hun lar sine egne tårer renne
i små elver
nedover kinnene til klodens mest uttørkede
drømmer.
Selv med blåmerka sti inn til et annet
menneskes hjerte,
ville enhver mann slitt med å finne noe annet
enn tilbake til de møkkete porene i sitt eget fjes, uten kvinnen.
Der menn vil lede for status, profitt og
materiell rikdom, sole seg i glansen av
beundrende blikk, og målbar oppgang
i skyskraperselskapenes verdi,
vil en kvinne lede for sin ubestridte sak.
Lede for et strøk av regnbuen
til et fattig sinn.
For et ideal.
For rettferdighet og framtid.
Putt kvinnene på talerstolene.
Gjør dem til presidenter og ministre.
Gjør dem til dronninger og prinsesser!
Pris dem som mødre og døtre.
Kvinner, små og store, er hele verdens
hvite blodceller.
Hardtarbeidende, på randen av utmattelse
hvert eneste sekund, i dypet av en kronisk virusinfisert klode.
Stille beveger de seg i klokskapens tålmodige
mønstre; forsonende, nøytraliserende, diplomatiske og fulle av livskraft,
gjennom lymfer, kjøtt, marg og membraner.
I mødrenes og døtrenes drakt.
Si meg, ville det virkelig vært krig i verden
om det kun fantes kvinner?
Selvfølgelig ville det
ikke det.
Kvinnen!
Om jeg kunne nevne bare én eneste ting
som til tross
for klodens voksende tragedier
gir meg håp,
ville det være kvinnen.
Måtte det være kvinnen.
Kvinnen!
Kvinnen!