Når dikteren våger å stå i lyset
Det er vanskelig å skrive om Per Larsen uten å skrive om mennesket bak diktene.
For hos Per Larsen er avstanden mellom dikteren og det han skriver, ofte liten. Han gjemmer seg ikke bak store litterære konstruksjoner eller en upersonlig fortellerstemme. Han setter gjerne seg selv inn i teksten – med sine tanker, sine erfaringer, sine følelser og sine betraktninger om livet.
Det krever mot.
Å skrive dikt er å stille ut noe av seg selv. Å gjøre det igjen og igjen, over mange år og gjennom mange diktsamlinger, krever en vilje til å la andre mennesker få innsyn i det som vanligvis tilhører det private rommet.
Per Larsen gjør nettopp dette.
Han skriver om seg selv, men samtidig skriver han om oss.
Det er en viktig forskjell.
For når en poet våger å være personlig, oppstår muligheten for at det private kan bli allment. En bestemt erfaring kan plutselig få gjenklang hos et menneske som lever et helt annet liv. En tanke som tilhørte dikteren da den ble skrevet, kan bli leserens tanke noen år senere.
Slik beveger poesien seg.
Fra menneske til menneske.
Fra erfaring til erfaring.
Fra dikterens liv til leserens liv.
Per Larsens diktning har en tydelig selvreflekterende side. Han betrakter ikke bare verden omkring seg; han betrakter også seg selv i den. Hva betyr det å være menneske? Hvordan ser man på sitt eget liv når tiden går? Hva gjør minnene med oss? Hva betyr kjærligheten? Hva sitter igjen når mennesker, steder og øyeblikk blir en del av fortiden?
Dette er spørsmål som ikke kan besvares én gang for alle.
Derfor fortsetter dikteren å skrive.
Noen vil kanskje oppfatte Per Larsen som svært sikker på seg selv. Han har en tydelig stemme, og han er ikke redd for å bruke den. Men det å ha en tydelig stemme er ikke det samme som å tro at man har alle svarene.
Kanskje er det snarere slik at den som kjenner sin egen stemme, også kan tillate seg å være ærlig om sin egen tvil.
Det finnes en interessant dobbelthet i Larsens poesi: På den ene siden møter vi en dikter som våger å hevde sitt eget ståsted. På den andre siden møter vi et menneske som stadig undersøker dette ståstedet.
Han kan være sikker og usikker på samme tid.
Sterk og sårbar.
Stolt og ettertenksom.
Det er ikke en motsigelse. Det er menneskelig.
Og kanskje er det nettopp her Per Larsen finner noe av sin poetiske kraft.
Han forsøker ikke alltid å gjøre seg mindre enn han er. Men han forsøker heller ikke nødvendigvis å gjøre seg større. Han skriver ut fra sitt eget perspektiv, og han lar perspektivet stå der – til vurdering, til gjenkjennelse eller til motstand.
For en poet trenger ikke leserens enighet.
Poesien trenger bare at leseren stanser opp.
Det er også noe karakteristisk ved Larsens forhold til tiden. Når man leser en stor mengde dikt skrevet over mange år, oppstår det nesten et poetisk selvportrett. Ikke et portrett malt på én gang, men et bilde som gradvis blir til.
Hvert dikt legger til en ny farge.
Noen ganger er fargene lyse.
Andre ganger mørke.
Noen steder ser vi et menneske som ser tilbake. Andre steder ser vi en poet som fortsatt undrer seg over det som ligger foran.
Det er derfor dette tiende volumet ikke bare kan leses som en samling enkeltstående dikt. Det kan også leses som en ny del av et større forfatterskap.
Ti bind betyr at det har vært mange tanker.
Mange følelser.
Mange observasjoner.
Mange lørdager.
Men først og fremst betyr det at det fortsatt har vært noe å skrive om.
Det er kanskje det mest interessante ved en poet: ikke hvor mye han allerede har skrevet, men hvorfor han fortsatt skriver.
Per Larsen fortsetter fordi verden fremdeles gir ham noe å undre seg over. Fordi menneskene fremdeles fascinerer. Fordi livet fremdeles kan gjøre vondt. Fordi kjærligheten fremdeles kan overraske. Fordi minner kan dukke opp når man minst venter det. Og fordi ordene fortsatt kan gjøre erfaringene litt lettere å forstå.
Poesien blir dermed ikke bare en måte å uttrykke seg på.
Den blir en måte å leve med livet på.
Og kanskje er det derfor Per Larsens diktning oppleves så personlig. Han skriver ikke fra utsiden av livet. Han skriver midt i det.
Han er selv en del av materialet.
Det er både hans styrke og hans risiko.
Men uten risiko blir det sjelden virkelig interessant poesi.
Den som aldri våger å vise noe av seg selv, kan kanskje skrive vakkert. Men den som våger å sette noe på spill, kan skrive noe som treffer.
Per Larsen våger.
Derfor står han også tydelig i sine egne dikt.
Ikke nødvendigvis som en mann som mener han har fasiten, men som et menneske som har valgt å stille seg selv til disposisjon for poesien.
Og kanskje er det den egentlige forskjellen mellom å være «høy på seg selv» og å våge å ta seg selv på alvor.
Den selvopptatte vil gjerne bli sett.
Poeten vil gjerne at noe skal bli sett.
Hos Per Larsen kan det være en følelse, en erfaring, et menneske, et minne eller et lite øyeblikk som ellers ville blitt borte.
Det er der diktene hans får sin betydning.
Og det er der leseren kommer inn.
For når Per Larsen skriver om Per Larsen, kan det hende at vi plutselig møter oss selv.
Det er poesiens paradoks.
Jo mer personlig den kan være, desto mer allmenn kan den bli.
Det tiende bindet av Lørdagsdikt føyer seg inn i denne lange rekken av poetiske øyeblikk. Det er et nytt møte med en dikter som fortsatt har noe på hjertet, noe på sinnet og noe han ønsker å dele.
Så kan vi lese.
Vi kan være enige eller uenige.
Vi kan smile, undre oss, bli provosert eller kjenne oss igjen.
Men først og fremst kan vi gjøre det poesien ber oss om:
Å stoppe litt opp.
Å se.
Å kjenne.
Å tenke.
Og kanskje, et lite øyeblikk,
å se oss selv gjennom en annens ord.
En poet som ikke er redd for sitt eget speil
Det finnes mennesker som helst unngår speil.
Og så finnes det poeter.
Per Larsen tilhører utvilsomt den siste kategorien.
Han ser seg selv i speilet, men ikke nødvendigvis for å beundre det han ser. Like ofte ser han etter spor. Etter hvem han var, hvem han er blitt, og kanskje også hvem han fortsatt forsøker å bli. Speilet blir dermed ikke bare et sted for selvbetraktning, men et litterært arbeidsredskap.
Det kan bli mange dikt av slikt.
Og det har det blitt.
Gjennom ti bind med Lørdagsdikt har Per Larsen skrevet seg stadig nærmere det menneskelige. Ikke nødvendigvis ved å finne svarene, men ved å stille spørsmålene på nytt.
For hva er egentlig et menneske?
Er vi summen av det vi har opplevd?
Er vi minnene andre har om oss?
Er vi den vi selv tror vi er?
Eller er vi først og fremst den vi forsøker å være?
Per Larsen har en forkjærlighet for slike spørsmål. Og han har den gode egenskapen at han ikke alltid lar dem ligge i fred.
Han pirker borti dem.
Vender på dem.
Setter dem inn i et dikt.
Og noen ganger ser han ut til å mene ganske bestemt at han har funnet svaret.
Det kan vi jo tilgi ham.
En poet må få lov til å være litt sikker på seg selv. Ellers kunne det blitt vanskelig å fylle side etter side med ord. Men bak den tydelige stemmen ligger det også noe annet: en vilje til å undersøke seg selv.
Det er her skillet mellom selvopptatthet og selvrefleksjon blir interessant.
Den selvopptatte personen spør gjerne:
«Hva synes dere om meg?»
Poeten spør:
«Hvorfor er jeg slik jeg er?»
Det er ikke nødvendigvis det samme.
Per Larsen skriver ofte med seg selv som utgangspunkt, men han stopper ikke nødvendigvis der. Det personlige får lov til å bli et springbrett. Fra hans erfaring kan leseren gå videre til sine egne.
Og det er kanskje derfor vi tåler at dikteren snakker så mye om seg selv.
Fordi han samtidig gir oss anledning til å tenke på oss.
Det personlige som råstoff
En poet har egentlig bare ett menneske han kjenner helt fra innsiden.
Seg selv.
Alle andre må han forsøke å forstå utenfra.
Derfor er det ikke merkelig at så mye poesi begynner med jeg-et. Det er der dikteren har sitt sikreste utgangspunkt. Men kunsten oppstår når dette «jeg» klarer å åpne seg mot et «vi».
Det er noe Per Larsen ofte lykkes med.
Han skriver sitt liv, men leseren kan finne sitt eget liv mellom linjene.
Et gammelt minne hos dikteren kan vekke et gammelt minne hos leseren. En forelskelse kan bli til en annen forelskelse. Et tap kan få en annen til å kjenne på sitt eget savn.
Slik er poesien merkelig.
Den kan være svært privat og samtidig tilhøre alle.
Det er kanskje også derfor dikt kan overleve den situasjonen de ble skrevet i. Et dikt som begynte som en tanke hos ett menneske, kan mange år senere bli en tanke hos et annet.
Å ta seg selv alvorlig
Det finnes en fare ved å skrive mye om seg selv.
Dikteren kan bli så opptatt av sitt eget speilbilde at han glemmer verden omkring seg.
Men det er ikke den Per Larsen vi møter her.
For selv når han tar utgangspunkt i seg selv, finnes verden rundt ham. Menneskene er der. Naturen er der. Tiden går. Samfunnet forandrer seg. Livet skjer.
Han står ikke utenfor dette.
Han står midt i det.
Og nettopp derfor blir også selvet interessant.
Per Larsen virker ikke redd for å ta egne følelser alvorlig. Det er en egenskap som kanskje er mer sjelden enn vi liker å innrømme. Mange av oss har lært å spøke bort det som gjør vondt, skynde oss forbi det som krever ettertanke og late som om vi har bedre kontroll enn vi egentlig har.
Poeten har ikke alltid den luksusen.
Han må stoppe.
Kjenne etter.
Og skrive det ned.
Det kan selvfølgelig føre til at han av og til blir litt vel begeistret for sin egen tanke.
Men også det er menneskelig.
Og kanskje er det nettopp slike øyeblikk som gjør en poet levende.
Ti bind senere
Når en dikter kommer til sitt tiende bind, begynner det å bli vanskelig å snakke om enkelttilfeller.
Da har det blitt et forfatterskap.
Et mønster begynner å tre frem.
Motiver vender tilbake. Tanker får nye formuleringer. Gamle erfaringer kan sees fra nye vinkler. Dikteren forandrer seg, selv når han skriver om det samme.
Det er noe av det fascinerende ved å følge en poet over tid.
Man leser ikke bare diktene.
Man leser også tiden.
Og man leser mennesket som skrev dem.
Ti bind med Lørdagsdikt forteller derfor noe om mer enn Per Larsen som poet. De forteller om en vilje til å fortsette å observere, føle, undre seg og sette ord på det som skjer.
Det er ikke lite.
Verden er full av mennesker som har sluttet å undre seg.
Per Larsen har tydeligvis ikke fått det til.
Heldigvis.
Mellom alvor og selvironi
Det skal heller ikke underslås at en poet kan ha et visst ego.
Det bør han kanskje ha.
Et menneske som frivillig setter sine egne tanker på trykk og lar andre lese dem, må ha en viss tro på at ordene er verdt å dele.
Men egoet er ikke nødvendigvis poesiens fiende.
Det kan være drivstoffet.
Utfordringen er å holde det i tøylene.
Og her kommer selvironien inn.
Den som klarer å le litt av seg selv, står friere til å skrive alvorlig om seg selv. For da vet man at man ikke trenger å ha siste ord.
Per Larsen kan være høytidelig, men poesien hans trenger ikke alltid å være høytidelig.
Og godt er det.
Livet er tross alt både stort og ganske absurd.
Vi kan filosofere over meningen med tilværelsen om morgenen og irritere oss over en parkeringsplass noen timer senere.
Vi kan skrive om evig kjærlighet og samtidig glemme hvor vi la brillene.
Vi kan mene mye om livet og likevel ikke forstå oss selv særlig godt.
Det er nettopp derfor vi trenger poesien.
Den minner oss på at mennesket er en merkelig skapning.
Også poeten.
Kanskje særlig poeten.
Det som blir igjen
Når dette tiende bindet nå åpnes, er det ikke nødvendig å lese det som en fasit over Per Larsen.
En poet er aldri ferdig.
Heller ikke med seg selv.
Det finnes alltid et nytt spørsmål. En ny tanke. Et nytt minne. Et nytt menneske. En ny lørdag.
Og kanskje er det nettopp der hemmeligheten ligger.
Per Larsen skriver videre fordi han fortsatt ser noe.
Og fordi han fortsatt tror at ordene kan gjøre en forskjell.
Det er en tro vi som lesere kan være takknemlige for.
For selv om diktene springer ut fra Per Larsen, behøver de ikke ende hos ham.
De kan ende hos oss.
I våre egne minner.
I våre egne spørsmål.
I våre egne liv.
Og kanskje er det den fineste formen for selvrefleksjon en poet kan gi oss:
Ikke at vi ser mer på ham,
men at vi, etter å ha lest ham,
ser litt mer på oss selv.
Det er da det personlige blir allment.
Det er da et «jeg» kan bli til et «vi».
Og det er da noen få ord på en side kan bli noe langt større enn dikteren selv hadde tenkt.
Så kjære leser:
Her er det tiende bindet.
Her er Per Larsen.
Her er hans blikk på livet.
Og et sted mellom hans ord og dine egne tanker, finnes kanskje det egentlige diktet.
God lesning.
å ha noe på hjertet
Det er en merkelig ting dette med å være poet.
Man kan gå gjennom et helt liv uten å skrive ett eneste dikt, og likevel være omgitt av poesi. Man kan se en soloppgang, høre en gammel sang, møte et menneske på en togstasjon eller finne et fotografi i en skuff – og bare gå videre.
Poeten gjør ikke alltid det.
Poeten stopper.
Og kanskje er det der Per Larsen begynner.
Han stopper opp ved det andre kanskje går forbi.
Ikke nødvendigvis fordi det han ser er spektakulært, men fordi han har en trang til å undersøke hva det betyr. Hva ligger bak et møte? Hvorfor husker vi akkurat det mennesket? Hvorfor kan en lukt fra barndommen plutselig føre oss flere tiår tilbake? Hvorfor kan en enkelt setning fra et annet menneske bli værende i oss resten av livet?
Det er slike spørsmål som gjør hverdagen interessant.
Og det er ofte i hverdagen poesien bor.
Poeten som observatør
En poet er på mange måter en observatør.
Han står med ett ben i verden og ett ben i sitt eget hode.
Det kan være en krevende kombinasjon.
For mens andre kanskje kan se en regnværsdag og tenke at det regner, kan poeten begynne å lure på hva regnet minner ham om. Og før han vet ordet av det, har regnet fått en historie.
Det er kanskje en yrkesskade.
Eller en gave.
Hos Per Larsen blir verden ofte sett gjennom et personlig filter. Det gjør at motivene ikke bare blir beskrivelser. De blir fortolkninger.
Et menneske er aldri bare et menneske.
Det er også et minne.
En stemme.
En historie.
Et savn.
En mulighet.
En del av dikterens eget liv.
Dette er noe av det interessante ved Larsens måte å skrive på. Han nøyer seg ikke med å registrere. Han bearbeider.
Han tar inntrykkene med seg hjem.
Og så gjør han dem om til ord.
Om jeg-et
Det store «jeg» har alltid hatt en sentral plass i poesien.
Noen elsker det.
Andre blir litt mistenksomme.
For hvor mye kan egentlig et menneske skrive om seg selv før leseren begynner å tenke: Nå har vi hørt nok om deg?
Det er et relevant spørsmål.
Men kanskje er svaret at det ikke først og fremst handler om hvor mye dikteren skriver om seg selv, men om hva han gjør med det.
Et «jeg» kan være trangt.
Men et «jeg» kan også være en dør.
Hos Per Larsen er jeg-et ofte en slik dør.
Vi går inn gjennom dikterens erfaring og kommer ut på den andre siden med våre egne.
Det er en av litteraturens merkelige egenskaper.
Dikteren forteller om sitt liv, og leseren begynner å tenke på sitt.
Dikteren skriver om sitt savn, og leseren kjenner sitt eget.
Dikteren beskriver sin kjærlighet, og leseren husker kanskje den første gangen noen holdt hånden hans.
Slik blir det personlige større enn personen.
Kan en poet bli for selvbevisst?
Selvfølgelig kan han det.
Men det kan også være noe befriende ved en poet som er klar over at han skriver om seg selv.
Per Larsen later ikke til å ha et sterkt behov for å late som om diktene hans kommer fra et sted utenfor menneskelivet. Han står inne i dem.
Det gir en form for ærlighet.
Og ærlighet er ikke alltid pen.
Det er kanskje verdt å understreke.
Vi liker gjerne å fremstille poesi som noe vakkert. Noe rent. Noe opphøyd.
Men mennesket er ikke alltid vakkert.
Mennesket kan være misunnelig, forfengelig, redd, sint, egoistisk, naivt og selvmotsigende.
Hvorfor skulle poesien være annerledes?
En poet som bare viser frem sine vakreste sider, skriver kanskje et pent dikt.
En poet som våger å vise frem mennesket, kan skrive noe som betyr mer.
Derfor er selvrefleksjonen viktig.
Den gjør det mulig å spørre:
Hvorfor reagerte jeg slik?
Hvorfor sa jeg det?
Hvorfor ble jeg såret?
Hvorfor ble jeg glad?
Hvorfor klarer jeg ikke å glemme?
Og ikke minst:
Hva sier dette om meg?
Det siste spørsmålet kan være ubehagelig.
Men poesi har aldri vært spesielt redd for det ubehagelige.
Å skrive seg gjennom livet
Kanskje er det nettopp dette Per Larsen har gjort gjennom sitt omfattende arbeid.
Han har skrevet seg gjennom livet.
Ikke på den måten at diktene nødvendigvis gir en kronologisk fortelling. Livet følger sjelden en ryddig litterær struktur.
Livet hopper.
Minnene hopper.
Følelsene hopper.
En gammel hendelse kan plutselig være nærmere enn gårsdagen.
Et menneske man ikke har sett på tretti år kan dukke opp i tankene mens man lager kaffe.
Og plutselig er man der igjen.
På en annen tid.
I et annet rom.
Med et annet menneske.
Poesien kan være en måte å reise dit på.
Per Larsen bruker ordene som tidsmaskin.
Noen ganger går turen bakover.
Andre ganger fremover.
Men alltid gjennom nåtiden.
For det er nå diktet blir skrevet.
Det er nå leseren møter det.
Mellom fortid og nåtid
Det er vanskelig å skrive om et menneskes diktning uten å skrive om tid.
Tid er kanskje det mest ubønnhørlige temaet vi har.
Den kommer uten å spørre.
Den tar med seg mennesker.
Den forandrer ansikter.
Den fyller fotografiene med historie.
Og til slutt gjør den oss alle til minner.
Poeten vet dette.
Kanskje er det derfor så mange dikt handler om det som var.
Men Per Larsens diktning stopper ikke nødvendigvis i fortiden.
Den forsøker å bringe fortiden inn i nåtiden.
Et minne er ikke bare noe som har skjedd.
Det er også noe som fortsatt skjer i oss.
Det er forskjellen.
Det som skjedde, er avsluttet.
Men minnet om det kan leve videre.
Derfor kan fortiden stadig skrive nye kapitler i nåtiden.
Og kanskje er poesien et av stedene hvor dette blir tydeligst.
Om kjærlighet
Så har vi kjærligheten.
Den store litterære risikosporten.
Ingen har skrevet nok om kjærligheten.
Og ingen har skrevet den ferdig.
Likevel fortsetter vi.
Poeter har skrevet om kjærlighet så lenge mennesker har hatt behov for å si: Jeg elsker deg, jeg savner deg, jeg trenger deg, jeg mistet deg.
Per Larsen går heller ikke utenom dette feltet.
Men kjærlighet i poesien handler ikke bare om forelskelse.
Den handler om nærhet.
Om tilhørighet.
Om det å bli sett.
Om å miste.
Om å lengte.
Om å huske.
Og kanskje mest av alt om å forstå hvor sårbare vi blir når et annet menneske betyr mye for oss.
Den som elsker, gir fra seg en del av kontrollen.
Det er kanskje derfor kjærlighet og poesi passer så godt sammen.
Begge deler handler om å våge.
Og om savnet
Hvis kjærligheten er poesiens lyse side, er savnet kanskje dens skygge.
De to hører sammen.
Man savner bare det man har hatt.
Eller det man ønsket å ha.
Et menneske kan være borte, men fortsatt være til stede i tankene.
Et sted kan være forlatt, men fortsatt levende i minnene.
En tid kan være over, men fortsatt ha betydning.
Savnet er på mange måter kjærlighetens etterklang.
Og poeten er en god lytter etter slike etterklanger.
Per Larsens selvreflekterende diktning gir rom for dem.
Han forsøker ikke nødvendigvis å skyve dem unna.
Han lar dem være der.
Setter ord på dem.
Og ved å gjøre det kan han også gjøre dem litt mindre ensomme.
For det finnes en egen trøst i å oppdage at andre mennesker også bærer på ting de ikke alltid snakker om.
Poesiens lille bedrag
Et dikt kan få oss til å tro at vi forstår.
Så leser vi det en gang til.
Og oppdager at vi egentlig bare forstår litt.
Det er kanskje slik det skal være.
Poesi er ikke en bruksanvisning.
Den forteller oss ikke hvordan vi skal leve.
Den minner oss om at vi lever.
Det er en vesentlig forskjell.
Per Larsen skriver ikke nødvendigvis for å undervise leseren.
Han skriver for å dele et blikk.
Og et blikk er alltid personlig.
Det er derfor to mennesker kan lese det samme diktet og sitte igjen med to helt forskjellige opplevelser.
Den ene kan le.
Den andre kan gråte.
Den tredje kan si:
«Dette handler om meg.»
Selv om det slett ikke var det dikteren mente.
Og det er helt greit.
Kanskje er det til og med meningen.
Den nødvendige forfengeligheten
La oss være ærlige.
Det skal en viss forfengelighet til for å bli poet.
Man må tro at egne ord kan være interessante for andre.
Man må våge å sette navnet sitt på en bok.
Man må tåle at mennesker leser ordene og tenker:
«Dette likte jeg ikke.»
Det siste kan være det vanskeligste.
For poeten har lagt igjen noe personlig på siden.
Kritikk av diktet kan derfor noen ganger kjennes som kritikk av mennesket.
Det er prisen for å skrive personlig.
Per Larsen har likevel fortsatt.
Ti bind er et ganske tydelig bevis på utholdenhet.
Det forteller at han ikke har latt seg skremme av spørsmålet om hvem som egentlig bryr seg.
Han bryr seg.
Om ordene.
Om tankene.
Om det å få sagt noe.
Og kanskje er det akkurat den typen forfengelighet vi skal være takknemlige for.
For hvis alle beskjedne mennesker sluttet å skrive, ville litteraturen blitt en ganske stille affære.
Den tiende lørdagen – og alle de andre
Det ligger også noe nesten symbolsk i navnet Lørdagsdikt.
Lørdagen er ikke helt hverdag.
Men den er heller ikke helt fest.
Den ligger der som et mellomrom.
Et pust.
En pause.
En dag hvor mange har litt bedre tid.
Kanskje er det derfor diktet passer så godt akkurat der.
Diktet krever heller ikke nødvendigvis mye tid.
Noen ganger holder det med et minutt.
Men et minutt kan være nok.
Nok til å stoppe opp.
Nok til å kjenne igjen en følelse.
Nok til å sende et dikt videre til noen man tenker på.
Nok til å oppdage at man ikke er alene om en tanke.
Ti bind senere har lørdagen blitt mer enn en ukedag.
Den har blitt en del av prosjektet.
En ramme rundt poesien.
En påminnelse om at det fortsatt finnes tid til noen ord.
Hva slags poet er Per Larsen?
Det er selvfølgelig umulig å svare kort på et slikt spørsmål.
En poet lar seg sjelden plassere i én setning.
Men kanskje kan man si dette:
Per Larsen er en poet som våger å bruke sitt eget liv som utgangspunkt for å undersøke livet som sådan.
Han skriver innenfra.
Han skriver med erfaringene tett på.
Han er ikke redd for å være personlig.
Han er ikke redd for å mene noe.
Han er ikke redd for å kjenne etter.
Og han er heller ikke redd for å la leseren se ham.
Det siste er kanskje det viktigste.
For bak alle ordene finnes et menneske.
Et menneske som har levd.
Som har elsket.
Som har mistet.
Som har håpet.
Som har gjort feil.
Som har gledet seg.
Som har angret.
Som har ledd.
Som har blitt såret.
Med andre ord:
Et menneske.
Akkurat som oss.
Og kanskje er det derfor diktene hans fungerer.
Ikke fordi Per Larsen er så annerledes enn andre mennesker.
Men fordi han har valgt å sette ord på det mange andre bare går rundt og kjenner på.
Til slutt
Det finnes ingen fasit på hvordan Per Larsens dikt skal leses.
De kan leses fort eller sakte.
Enkelte kan leses høyt.
Andre passer best alene.
Noen vil kanskje irritere deg.
Andre vil kanskje treffe deg midt i hjertet.
Et par vil du kanskje lure på hva i all verden han mente med.
Det er også en del av poesien.
Ikke alt skal forklares.
Noe skal bare merkes.
Og kanskje skal noe også få lov til å være litt uklart.
For når vi forstår alt, er det ikke sikkert vi trenger diktet lenger.
Per Larsen fortsetter å skrive.
Det er det viktigste.
Han fortsetter å stille seg selv spørsmål.
Fortsetter å se.
Fortsetter å huske.
Fortsetter å undre seg.
Fortsetter å være litt for sikker noen ganger – og forhåpentligvis litt usikker andre ganger.
For det er slik mennesker er.
Og det er slik poeter er.
De forsøker å forstå livet mens de lever det.
Noen gjør det i stillhet.
Per Larsen gjør det med ord.
Og etter ti bind med Lørdagsdikt er det vanskelig å si annet enn at han fortsatt har noe på hjertet.
Så la ham få ha det.
La ham få være personlig.
La ham få være ettertenksom.
La ham få være litt høy på seg selv hvis han av og til føler for det.
Vi andre kan jo lese og gjøre oss opp vår egen mening.
For det er også en del av avtalen mellom poet og leser:
Dikteren får skrive.
Leseren får tolke.
Og ingen av dem trenger nødvendigvis å ha rett.
Det eneste som egentlig betyr noe,
er at ordene blir lest.
At de blir kjent.
At de kanskje får et lite liv i et annet menneske.
For det er først da diktet virkelig har forlatt dikteren.
Først da er det blitt fritt.
Først da er det blitt ditt.
Andreas Iversen
