Eg er ikkje så redd for han lenger. Når han kjem, vil eg setje fram godstolen så vi kan prate
saman og bli betre kjend. Så vil eg vise han boksamlinga mi. Kanskje eg vil våge å briske
meg litt og spørje kva han tykkjer om Vergils død eller Doctor Faustus. Han kjenner sikkert desse mellomeuropeiske klassikarane. Dersom eg merkar
at han er i det lyriske hjørnet den dagen, vil eg kanskje lese opp nokre sonettar av Rilke. Eg
vil i alle høve ta han med ut og vise han grønnsakshagen eg held på å anlegge på framsida av huset. Eg vil be han sjå seg godt om, og så vil eg takke fordi han kjenner si besøkelsestid som
det heiter, og håpe det blir oppfatta som det det er. Får eg kjensla av at han er i godlage,
vil eg kanskje våge meg til å be han kome att ein annan gong, til hausten, kanskje, helst før
frosten, før eg – vil eg, og det gruar eg meg litt til – kome med ein innrømmelse (og håpe han
forstår at eg ikkje er heilt klar enno):
Eg vil antyde forsiktig at eg enno ikkje heilt har gripe På sporet av den tapte tid…