Mitt hus har mange rom
hvor solen stråler inn
på rene gulv og vakker kunst,
fasaden av mitt sinn.
Men opp den bratte trappen
stengte døren leder inn
til alt det som jeg gjemmer
lengst inn i sjelen min.
På loftet står kommoder
tett i tett av dem,
fra ulike epoker
bragt med fra mine hjem.
Kommodene, de lever,
gråter, hyler, nynner sang.
De er fylt med minner
fra livet levd en gang.
Nærmest døren den
med skuffer som glir lett,
fylt av år med kjærlighet
og minner som blir sett,
da dagene var nærhet,
myke føtter, lek og sang,
barnerim og nattakos
varmer hjertet mitt hver gang.
I rød kommode, brettet pent,
er menn jeg hadde før,
fra første kyss til ekteskap,
og utroskapens tunge bør.
Den glitrer fint i tryllestøv,
for det har vært magi
med mye ekte kjærlighet,
men uten felles sti.
Men lenger inn, i dunkelt lys
svart og støvet, krakelert,
skuffer gjemmer minnene
jeg ville hatt kassert.
Her er sårhet stappet vekk,
med angst og frykt i unge år,
beviset på at det er feil
at tiden leger alle sår.
Den blå kommoden kremter høyt,
og skuffer står på klem,
de huser min samvittighet,
gav opp å lukke dem.
Dulgte svik og store feil,
dem jeg har forrådt.
De uler gjennom sprekkene;
du har det alt for godt.
Loftet ryddes nå og da,
skuffer åpnes, tømmes ut.
Minnenes kulør glir av
lag for lag, med harde lut.
Nakne står de foran meg,
sin bøddel eller venn.
Men noen tresker også meg
lik barnet som får skjenn.
I tunge stunder går jeg opp
og sitter der en natt,
til hylling og et jammerkor,
min kanossagang og skatt.
Lytter, grunner, gråter litt,
tidsmaskinen åpner sår.
Jeg banker og jeg bankes
til jeg reiser meg og går.
Jeg vet at på min siste dag
står ryddejobb igjen,
med knuste drømmer lett spredt ut,
og glansbilder blandt dem.
Men nøkkelen til loftet
blir med meg siste sted,
så rydder ingen etter meg
- jeg lever best med det.