Jeg vil bare skrive meg inn i dagen her jeg står.
Det blir mer alvorlig når man nærmer seg siste del av livet, spesielt når du nærmer deg 65, tenker jeg ja, akkurat det vippepunktet
når du er nærmere 70.
Siste del av løpet – og du har heldigvis
for vondt i knærne til å
spurte:)
Og nå tenker jeg, hvorfor sa jeg ikke det
til Pål Hetland –
som ringte i går, og skulle snakke med meg
i et kvarter om hvordan få ut skrivingen min til mange tusen
– at jeg skrev om det forgjengelige, om liv og død,
om det som betyr noe.
Jeg ble egentlig overrasket da han avsluttet taletiden og sa:
– Jeg ble tatt på sengen, jeg klarte ikke å se noen måte å promotere din bok på. Beklager.
– Det er dagbøker og erindringer, sa jeg.
– Ingen er interessert i livet til en ukjent forfatter, sa han. Og jeg sa:
– Ja, det har jeg jo tenkt selv ... I korte mørke øyeblikk, kunne jeg lagt til.
Jeg har bare tilfeldigvis brukt mitt liv,
det løp liksom bare i veien
kunne jeg sagt. Men det hadde ikke hjulpet.
Skuffelsen var såpass stor, at jeg straks tok fatt på redigering av et dagbokstykke
– slik man fort må opp igjen, etter å ha falt av hesten.
Jeg skriver jo noe som gjelder alle,
spesielt de over 50, kunne jeg sagt,
jeg skriver om hvordan forholde seg
til det at vi skal dø, om det er noe etterpå,
men ikke bare det, herregud, det er jo humor.
Men jeg kan kalle boken for Liv og Død,
nei, nei, nei, for pompøst. En dagbok skal også være uhøytidelig.
Nei, den kan være hva faen du vil, høytidelig, uhøytidelig, hva du vil, den skal bare komme –
som ugress i skrivingens hage,
så enkelt, bare la den komme – la den løpe ut midt i veien, la dagboken komme, som livet
som døden.