Ekspertane på Universitetet i Stavanger, bortsett frå ein, er samde om at hadde Pessoa levd, og hadde han sete på benken under den store klokka på Paradis stasjon og venta på lokaltoget til Nærbø etter ei interessant omvisning på Statsforvaltaren sitt kontor på Lagårdsveien, ville han utan å la seg forstyrra av ein gutunge som er på nippet til å falla frå perrongen og ned i sporgangen medan ei ung kvinne som godt kan vera mor hans, talar høgt i mobilen på eit framandt mål, ha skrive diktet «Utsikta frå Paradis stasjon», «A visão desde a estação de Paradis», eit dikt som tvillaust ville ha begeistra poesielskarar over heile verda. Han ville neppe ha brydd seg om at Paradis og Paradis stasjon ligg på kvar si side av Hillevågsvatnet, sjølv om dei to pensjonistane han deler benk med, meiner at idioten som har sett namn på stasjonen, skulle ha vore på straff. Tvert om. Før han stig på lokaltoget til Nærbø, vil den vidgjetne poeten ha rukke å skriva Roklubben, høghusa i Rosendal, Strømvig friluftsbad, Strømsbrua, Kulimport og Felleskjøpet inn i litteratursoga. Og sjølvsagt Paradis. Den eine eksperten på UiS som ikkje har noka tru på teorien, har aldri forstått korfor portugisaren står øvst på pallen i VM i poesi. Han meiner at ei diktsamling av Pessoa skal åpnast på same måten som ein boks surstrømming; under vatn.