Om forvirring og strevet med å koma seg ut av eit dikt.
Gode nynorskbror til uffen!
Torsdag i førre veka la du ut eit dikt med tittelen «Eg frys aldri i stova». I dag er det torsdag att, og teksten har kverna rundt i hovudet mitt dag og natt sidan eg først las han.
Georg Johannesen sa ein gong at han aldri hadde lese eit dikt han ikkje straks forstod. Eg har det nok ikkje på den måten. Snarare er det slik at eg kjenner på ei vedvarande forvirring som truleg er helsefarleg.
Men til saka! Sånn som eg les diktet ditt, tematiserer det tilhøvet mellom levd liv og poetisk/språkleg originalitet. Slik sett kunne det gå rett inn i debatten om bruk av KI i diktinga. Men det er ikkje spørsmålet om verken tematikk eller bodskap som plagar meg. Det er meir det at eg ikkje får fast tak verken på det talande eg-et, det eg-et som seier hen berre er ein spegel på same tid som hen framstår som reflekterande autoritet, eller teksten sitt du. Eg er òg i stuss om eg opplever ein iscenesett samtale (det kan jo tenkast at det er du-et som smett inn med ei problematisering i 3.- strofa som eigentleg kan forståast som eit spørsmål: "Ja vel, men finst det eigentleg ein patent på originalitet»? Låner vi ikkje alle?), eller om det dreiar seg om ein monolog der adressaten like mykje er meg som det fiktive du-et i teksten. Eller er «eg» og «du» to sider av same person, slik at diktet syner fram ein indre dialog mellom ein praktiserande poet og eit metareflekterande medvit. Så er det vel slik at det er mykje som peikar i retning av at eg-et er ein talande KI. Avslutninga kunne nok takast til inntekt for ei slik forståing om det ikkje var for at spørsmålet om korleis noko utan eigne menneskelege erfaringar i tydinga «levd liv» kan uttrykka seg med slik moralsk og fagleg autoritet. Så. No har eg konkretisert forvirringa. Og så kan ein saktens spørja om korfor eg lar meg affisera av dette om det er så at eg meiner å ha forstått både kva som er diktet sitt tema og kva det seier om det. Det er sjølvsagt fordi teksten slik han er skriven, ikkje gir meg fred. Nå har eg knapt sove eller spist siste veka, og om det er di eller mi eiga skuld, er uinteressant, Nå gjer eg eit siste forsøk på å legga dette bak meg slik at eg kan koma meg vidare i livet.
Spegelen er ikkje ein ekstern instans, men summen av dei spora livet har etterlate: «Eg er deg i alt du har lagt igjen i hus, pubar, skuffar og skåp.» Eg-et blir då eit arkiv av erfaringar, minne, feiltrinn, tap, impulsar og etterlevningar. Det er dette som er «spegelen». I så fall gir det også meining at spegelen er vaken klokka tre om natta. Minna søv ikkje nødvendigvis når mennesket søv. I denne lesinga er tredjestrofa eit brot: «Syn meg den patenten; Orda. Som om du ikkje låner i synonymordboka eller frå Hauge og Børli. Og om du er drita - kanskje litt Bukowski?» Her kan tonen høyrest annleis ut. Nærast som ein protest frå poeten sjølv mot den moraliserande røysta: Ingen eig originaliteten. Alle låner. Alle står i tradisjonar.
Slik får diktet faktisk ein dialogisk kvalitet. Resten av teksten blir dominert av spegelen, altså dei akkumulerte erfaringane, som prøver å trekkja poeten tilbake til det levde livet. Slik forstått, tykkjer eg òg at avslutninga fell meir naturleg på plass. Om spegelen er dei levde erfaringane, er dette ikkje ei åtvaring frå KI mot KI. Det er erfaringane sjølve som talar: Bruk minnene, bruk spora, bruk historia di. Er det rim i at diktet kan lesast slik? Ikkje veit eg, som du ser. Men nå lar eg det ligga. Eg må få i meg noko mat og koma meg ut i det velsigna vintervêret og håpa på at diktet ditt slepp taket.
Med vennleg helsing
Kven Kveit