To essaysamlingar som eg har hatt stort utbytte av å lesa, og som eg stadig vender attende til, nærast som ein musikar øver på skalaer og grunnleggjande saker på instrumentet sitt, er desse to av den amerikanske poeten Jane Hirshfield: «Ten Windows: How Great Poems Transform the World» og «Nine Gates. Entering the Mind of Poetry».
Her under prøver eg å dela med dykk eit lite utval av ting som ho tek opp i den siste boka.
Ho opnar med å seia at alle gode dikt tek til ved at språket er merksamt på seg sjølv og sin samanheng, eit språk som høyrer seg sjølv og det som er omkring det. Det byrjar med andre ord, i konsentrasjon, konsentrasjonen slik me opplever den i kropp og sinn.
Hirshfield sikter her mellom anna til ein konsentrasjon som følgjer ein spesiell tilstand av merksemd: denne er fokusert og gjennomtrengjande, men også open og mottakeleg.
Ho viser til at ein del forfattarar nyttar visse ritual, for å koma i denne rette skrivetilstanden. Blant norske forfattarar har Jan Kjærstad det følgjande å seia i eit intervju:
– Hvordan organiserer du arbeidsdagen?
– Det er egentlig ikke noe spennende, det er rett opp og ned. Det viktigste jeg gjør etter frokost og avis er å spisse en blyant, det er som å vri rundt en tenningsnøkkel. Jeg er for sånne dumme ritualer, fordi det setter litt farge på tilværelsen. Jeg skriver med Blackwing-blyant selvfølgelig, akkurat nå en Blackwing 725, som har sunburst lakk. Det er den fargen du ser på en Fender Stratocaster. Jeg stemmer mitt instrument. Da er jeg klar.
Nokre som skriv dempar lyset i arbeidsrommet, og Flaubert brukte å snuse inn lukta frå ei skuffe full av søteple som hadde fått liggja der ei stund.
For nokre er ein inngangsport å lesa andre sine dikt eller sjå på biletkunst, slik Adam Zagajewskij skriv i «A River»:
Poems from poems, songs
from songs, paintings from paintings.
Den siste metoden kjenner eg godt att frå min eigen praksis. Men eg nyttar også ulike former for meditasjon som eit slikt ritual som er igangsetjande.
Det som ofte går igjen, er at ein innser at den ettertrakta forma for konsentrasjon oppnår ein paradoksalt nok ikkje før ein sluttar å prøva på det. Nokon har kalla det «uanstreng anstrengelse»
Hirshfield skisserer fire ulike former for konsentrasjon som er eller kan vera til stades når ein skriv eit dikt.
Den første forma er ein konsentrasjon som fokuserer på at delane inngår i ein felles heilskap, eit senter i diktet. Orda diktet er sett saman av, inngår alle i ein einskap, i noko som skapar dette nykomponerte diktet, ei unik eining som bare kan vera laga av nett desse orda.
Den andre forma for konsentrasjon er å fokusera merksemda. Denne konsentrasjonen er vendt utover og er med på å skape ein slags klårleik for skrivar og lesar. Her inngår det at diktet finn sitt mest presise uttrykk, Det tyder ikkje at det blir enkelt, og ikkje heller nødvendigvis at det er lett forståeleg. Ezra Pound har sagt at det er «dei beste orda i den beste rekkefølgja». Gjennom denne typen konsentrasjon får diktet noko eksakt over seg: Slik må det uunngåeleg vera.
Den tredje forma for konsentrasjon ein finn i eit dikt er at ein aukar krafta og gjer det meir fortetta. Dette går verken innover eller utover, men er som å auka styrken i ei saltoppløysing ved å tilsetja meir salt. Denne forma for konsentrasjon har å gjera med korleis diktet si framstilling står i motsetnad til latskapen som pregar det ordinære sinnet.
Den fjerde forma for konsentrasjon finst det eit gresk ord for; kentron, eit skarpt punkt i sentrum av noko, noko som stikk deg slik at du vaknar opp. Det har samanheng med noko ein kan oppleva under og etter meditasjon; at ein sansar klårare, vert endå meir merksam.
Hirshfield skriv at poesi tenkjer ved hjelp av musikk og bilete, ved hjelp av forteljing, lidenskap og stemme.
Også forteljing er ei form for konsentrasjon som diktet kan nytta seg av. Forteljing konsentrerer ved å binda diktet sine delar saman. Gjennom vår kognitive funksjon vert me tiltrekte av forteljinga for å få tilfredsstilt vår nysgjerrigheit. Når poeten nyttar denne forma for konsentrasjon, er det kognitive like viktig som kjenslene til lesaren. Forteljinga er særleg i stand til å ta oss med gjennom korleis livsopplevinga endrar seg ettersom tida går.
Den sjette og siste forma for konsentrasjon som Jane Hirshfield nemner særskilt, er det som ho kallar diktet sin «stemme». Det eg opplever at ho meiner med dette, er den unike uttrykksmåten ein kvar poet arbeider seg fram til, dette som gjer at me ofte svært raskt kan kjenna at noko i diktet som avslører kven det er som har skrive det. Me merker om diktet uttrykkjer ei venleg og omtenksam haldning eller ei røff og bitter innstilling, om det er ei røyst som er ironisk, komisk, fabulerande, alvorleg, kjenslevar eller filosofisk.
Me registrerer desse tinga intuitivt, slik ein hund registrerer om ein annan hund er venlegsinna eller utfordrande, skriv ho.
***
helge t
