Dei lever her alle saman,
og trur at eg ikkje forstår.
Mens eg står i staseleg kledning,
og teller kvart einaste år.
Eg veit kvar reven kviler,
har sett det så mange gonger før.
Ein takk for vinteren som kom,
og som fòr - i kvitlagt slør.
Eg står til knes i snøen,
i kulde når vinteren rår.
Det har eg gjort i lange tider,
i dagar som kjem og som går.
Stundom kjem vinden på vitjing,
små fuglar tek bu hjå meg.
Som takk så syng dei ei soge,
før dei veks opp og flyg sin veg.
No leikar vatnet i bekken,
bekken gjer seg stor.
Han skundar seg ned i fjorden
og finn stille att si ro.
Så kan sumaren koma,
den kler seg i fargerik drakt.
Små spirer har vorte vaksne,
og blømer i all sin prakt.
Det raslar i lauv under krona,
når hausten stryk varsamt forbi.
Eg slepp det sumaren gav meg -
det skal varme ved stamma mi.
Fuglane søkjer saman,
og ferda mot syd tek til.
Snart stilnar songen i skogen,
ny årring kransar meg mild.
Ein gut skar namnet i meg
eg ber det utan eit ord.
Namnet står endå i stamma,
men guten har vorte stor.
Vinteren blir til vår og sumar,
og hausten kjem atter ein gong.
Eg står med opne armar,
og takkar for kvar sesong.
Namnet står endå i barken,
for handa har sett sine spor.
Men guten kviler ved røter -
i jorda der minnet hans gror.