Dette er en ping-pong-ball for deg som ser på, at den fyker fram og tilbake på pingpongbordet, mellom racketene til meg og broren min. Se på oss: Vi hopper fram og tilbake fra hver vår side, slår ballen, svettende, på nippet til å brøle, som om en feil kan drepe oss. Dette er en ping-pong-ball. Men av metall. Har du noengang fått en ping-pong-ball av metall i tinningen, skrittet, eller midt i ansiktet? Det har vi. Ser du øyelappen broren min har på seg?
Han får oss til å spille i bar overkropp, to tretti år gamle menn, som spiller pingpong med en metallkule på Sankthans. Hun, er ikke noe bedre enn han. Hun baker en premie hver gang, og vinneren spiser den, noen ganger, imens taperen sitter og gråter av skadene sine. Du har ikke skjønt alvoret enda: Dette er en ping-pong-ball av metall. Og spiller vi ikke må vi begge spise straffen. Den har hun også bakt. Tretti år gamle, tenker du. De kan avslutte spillet når de vil. De bør ha kjærester i den alderen. Jeg har kjæreste, og hun har ikke skjønt alvoret hun, heller. Hun sitter og kikker på med han og henne: På denne hvite, tilsynelatende uskyldige ping-pong-ballen som fyker fram og tilbake. Broren min blinker brått til meg, med sitt ene øye. Han puster tungt. Var det svetteperler som snek seg inn og svidde øyeeplet med saltet? Nei, han blinker igjen! De sitter på hans venstre side, øyelapp-siden, og ser det ikke.
Jeg skjærer en spørrende grimase til han, slår ballen i retur. Han slår den tilbake, vifter racketen mot venstre side, mot dem.
Han, hun, og kjæresten min.
Jeg rister på hodet til forslaget hans, slår den tilbake. Han nikker insisterende. Slår den til meg igjen. Jeg rister svakt på hodet på nytt, slår den hardt tilbake. Demonstrativt. Han deiser den i retning kanten av bordet på min side og jeg redder den såvidt. De flirer i spenning. Av spillet som øker. Ser ikke hva som egentlig foregår. Men det gjør du, gjør du ikke? Han slår den i retur og peker på øyelappen sin kjapt med racketen - påminner meg om offeret sitt sankthans 1993. Jeg slår den tilbake, tenker, han slår den hardere rett mot meg. Jeg slår den tilbake, får han til å slenge seg tilsides og redde den i siste liten. Han slår den mot ansiktet mitt. Jeg tar såvidt imot med racketen, klasker den i retur irritert, men jeg får den tilbake like fort, om og om igjen, og han stirrer alvorlig på meg nå. Med det ene øyet sitt. På neste slag slår jeg den av full makt rett mot venstre. Mot dem.
Den fyker av gårde - 100 gram rent metall- rett mot kjæresten min. Men jeg siktet på dem. Hun flytter seg. Heldigvis. Millimeteren som behøves. På millisekundet hun har. Den treffer betongveggen - spretter tilbake - rett inn i broren min sitt brøl. På gulvet ligger han med begge hendene over det ene øyet sitt. Omsorgsfullt, detter foreldrene våre ned på hver sin side av han og spør om det går bra.
Jeg knuger racketen hardere jo høyere han hyler. Det renner blod ut av øyehulen hans. Tårer ut av min. Jeg tar steg mot foreldrene våre med racketen hevet. Sakte først. Fortere. Bestemt som en robot. Kjæresten min tar på skuldra mi idet jeg stormer framover. Holder meg igjen. Holder meg.