Eg veit ikkje kor mange manus eg har starta på. Datamaskinen er eit einaste stort rot. Floppydiskettar, cd og lagring i skyer. Utprint og utallige dagbøker med ulik framside. Eg er ein som begynn, men som ikkje likar avsluttningar. Ikkje berre mine eigne, men generelt. Det finnes få bøker som klarer å skrive seg til sistesida utan å skuffe meg. Det fleste bøkene i bokhylla har bokmerker mot slutten, så eg slepp skuffelsen. Eg sukker når eg ser siste episode i krimseriar som prøver å få trådane til å møtast. Seriar som burde slutta mens leken var god, men som lager enno ein sesong, som eg ser, utan entusiasme, og slik kjenner at eg har kasta vekk noko av livet mitt, berre for å vera eit vitne til millionar som forgjeves prøver å tilfredstille ein sjåarskare.
Dette er enno eit forsøk.
Denne gongen skal eg ikkje nærme meg ein slutt. Eg skal berre vera i byrjinga igjen og igjen, slik eg vaknar, slikk føtene ut av dyna, ned på golvet, på teppe eg har arva av ei dame som ikkje lenger er med oss, men minna om tenner er sjølsagt framleis levande, kvar morgon set eg føtene mot hennar slitte teppe og det gir meg ei glede eg ikkje heilt kan setje ord på.
Dette vil eg fange i ord. Desse små glimta av liv, som får det til å virbrere.
Det er synd at det er eit slik krevande format. For helst ville eg være fønvind, ein hårfønar sin varme. Ein energisk energi som gav ei oppdrift utan at du måtte lytte ein fingar. Orda er ikkje ei slik kjelde. Dessverre. Berre ved å skrive desse orda krev eg noko av deg som lesar. Tida di. Blikket ditt. Ei kobling til alt du er av assosiasjoner, fantasi og minne.
Men eg treng deg. Eg kjenner ei dragning mot dette. Å forevigast i ord. Eg vil vera eit teppe mot nakne fører. Eg vil vera terskelen frå svevn til dagslys. Den skjøre tida før alt starter. Før verda krev noko som helst av deg. Morgonande og bustete hårsveis. Du er framleis halvt vaken, sårbar og fylt av desse finurlige krumspringa draumen gir.
I natt gjekk eg over ei myr. På sekunder sank eg ned til halsen i den mjuke massen. Munnen klarte å rope om hjelp. Eg vart berga. Sterke hender fekk meg opp av myra. Eg var fylt av uro for venninna mi som hadde inngangsdøra si like bak dette djupet. Ho verka ikkje redd. Ho fekk tre fulle lastebiler med møbler levert til adressa. Her ville ho bu. Hunden hennar hadde nettopp dødd, så synkmyra var hennar nye vaktbikkje.
Sjølv i draumen finnes logikk. Uroa heng i meg neste dag. Eg skulle ynksje eg kunne spørje Freud korleis han ville tolka desse bileta.
Eit hovuda stikk opp
av ei svart myr
Estetikken liknar Kitty Kieland sine landskap
Andletet er vanskelig å tyde
Som ein person som ser til ein film
Blikket rett fram
Kraniet er ein gigantisk harddsisk