☿
i føllblomens tid går en mann over markene
tenker på en roman han skulle ha skrevet –
skjønt roman; en novellesamling over et tema
er kanskje mer presist, en etisk sci-fi klusterroman
der de små skårene vil danne en mosaikk som
spenner over mange hundre år, rommende en av
disse apokalypsene som er så på moten, en
selvmord-apokalypse der nittiåtte prosent av
jordens befolkning stryker med, men der
katastrofeskildringene absolutt må dempes
ned; det verste han vet er zombie-serier, da alt
interessant som er å si om emnet allerede er
sagt ved den allegorisk ikke helt uinteressante
The Invasion of the Body Snatchers, resten er
en stor såpeboble av glans, luft og ingenting
nei, ingen katastrofeskildring med brennende
byer, knuste butikkvinduer, ravende, desperate
menneskemasser, anarki, voldelig kaos – nei
la Bølgen være dypt melankolsk, anti-zombie
anti-vold, og han ser for seg samfunnet når
epidemien er på det sterkeste, bølgen brister
og det eneste verdens regjeringer kan gjøre
er å sette ut selvmordskapsler i tusentall …
ja, titusen, rundt om i de store byene, i parker
på gatehjørner, tidligere parkeringshus og
butikksentre, og første novelle kan kanskje
handle om en renovasjonsarbeider, en som
jobber med å tømme podene, reiser rundt i
sin kommunale lik-søppelbil, oransje og sort
som en åtselgraverbille, han ser den for seg –
kanskje kunne man ha skrevet inn et bi-tema
av en kapitalistisk kritikk ved at et firma – ja,
la oss forsøksvis kalle det Suntech – har
eksklusive kapsler med musikk og mer humane
gifter, eventuelt begravelse etter selvvalgt
trosretning inkludert – de øvrige kommunale
podene tømmes jo bare, desinfiseres; periodevis
påfyll av den smertefulle men effektive giften –
kanskje er de karbonmonoksid-drevne, det er
ikke så viktig … eller jo! alle detaljer i universet
må være på plass; miljøskildringer, fancy
fremtidsteknologi, navn og psykologisk
troverdige karakterer – videre bør alle sosiale
klasser være representert, alle verdensdeler
eurosentrisme og amerikanisering
vil man ikke lenger ha, og da passer det jo å
begynne med denne arbeideren … ja, hvor skal
han bo? alder? kjønn er visst alt bestemt, han
ser for seg en mann, kanskje i midten av
førtiårene, røyk og kaffe som attributter for
hvorfor stumpe røyken eller tenke på
blodtrykket når man er utsatt for stipulert
nitti prosent selvmordsfare over de neste
ti årene, tenker han kanskje, mens han kjører
likbilen fra pod til pod (skal han kalle dem
kapsler eller poder, han må bestemme seg!) –
selv slipper han heldigvis å se de døde, alt er
helautomatisert, det er bare å trykke på grønn
knapp for «tøm», så tar bilen seg av alt, bortsett
fra kanskje noen groteske eksempler hvor
pod-brukerne ikke har fulgt alle retningslinjer
slik at liket har krampet seg fast og må brekkes
løs manuelt; kanskje drømmer han om bedre
lønn og arbeidsvilkår i Suntech, men – tenker
han ironisk – heller ikke Suntech kan gi noen
selvmordgaranti, epidemien er lik for absolutt
alle, en kollektiv Bølge av melankoli som ikke
skiller fattig og rik, sort eller hvit, ung eller
gammel; kristne, muslimer eller ateister, han
har vurdert å la én utvalgt gruppe – for
eksempel Amish-folket – være spart, men
innser nå at det fort kan gi romanen en utilsiktet
politisk slagside; nei, alle rammes, som symbol
på det kollektive ansvaret vi deler, som ingen
kan unnslippe ved individuelle valg – tilbake …
(han skjenker seg en kopp te, lukker øynene i
solen – kjenner hvordan han liksom dras bakover
som om han dreier rundt i et vektløst rom, lik
en romfarer (eller foster!) i begynnelsen nesten
behagelig, så stadig raskere til han snart må
åpne øynene) … tilbake til renovasjonsarbeideren –
hva med å finne en større by, i Malaysia, på
Filippinene, Indonesia … og gi ham et navn som
ikke er alt for typisk, kanskje kan kunstig
intelligens hjelpe her, men la oss kalle ham
Muhammad akkurat nå, til vi finner noe bedre –
etternavnet får vente; Muhammads kone –
Fatima – har nylig begått selvmord, forsvant
bare en morgen, ingen vet hvor, og for alt
Muhammad vet, kan han selv ha tømt poden
hennes uten å vite det, for selv om selvmorderne
har mulighet til å etterlate seg sitt personalia
ved akten, velger de fleste ikke å gjøre det og
forblir anonyme like til krematoriet; så, ja
det er slett ikke utenkelig, faktisk, selv om de
rett nok er hundrevis av mann i arbeid, en av
dem Mohammads sønn, som dermed selvsagt
også kan ha tømt moren pod, og som han nå
frykter for snart vil slukes av at den sorte Bølgen
(skal vi kalle den Bølgen eller Skyen?) og trekke
ham ned (Bølgen er bedre, jfr. metaforen med
å trekke ned!) men slik vil åpenbart Allah
det, kanskje vil den til slutt drukne alle, er
dette verdens undergang? spør han seg – som
mange gjør; vi er kanskje femti år inne i
epidemien og kanskje krysser vi denne dagen
to eller tre milliarder offisielt døde, men hvor
mørketallene må være høye, kanskje reflekterer
Muhammad litt over dette, hvordan mediene
og regjeringene over hele verden markerte
voldsomt ved den første milliarden og hvor et
internasjonalt forskerteam la frem optimistiske
prognoser og tall og pekte mot utviklingen av
mulige kurer og vaksiner; medisinske
psykologiske og alternative behandlingsmetoder –
mens nå blir det knapt nevnt i en bisetning, at
en tredel av jordens befolkning er døde, uten at
Bølgen synes å ha nådd toppen; samfunnet har
resignert og vitenskapen dreier seg nå bare om
terminal behandling, lindring for de syke og
døende, og …
… mannen stanser tankestrømmen
ser på sitt armbåndsur, en gammel Omega som
har tikket siden femtitallet, fra bestefar til far
til altså ham, romanforfatteren uten roman –
og blir det noe av dette er det et mirakel, han
er jo en elendig universbygger, har rett og
slett ikke tålmodighet til den slags, er mest
interessert i etiske problemstillinger, det
allegoriske og kanskje anagogiske nivået –
og strengt tatt! er sci-fi en sjanger som kan
bli tatt helt på alvor? men mest av alt frykter
han å bli politisk stemplet som ytre høyre
kristenkonservativ, provokatør eller i verste
fall trumpist, for øvrig nok en grunn til å holde
Amish-folket utenfor, de brøt jo sin apolitiske
kutyme ved å stemme nettopp Trump! – nei,
romanen burde ikke ende opp verken til høyre
eller venstre, der 1984 av Orwell er det perfekte
forbildet, hvor venstresiden ser fascister og
høyresiden kommunister, denne allegoriske
balansen som virker enda vanskeligere i dag
enn i 1948, for alt er jo politikk i disse dager
umulig å unnslippe – vel, kanskje best å lå
både Muhammad og romanen ligge, man kan
jo bare gå her og la alt leve i fantasien, mens
man håper på en tilfriskning fra denne
fordømte vertigoen som umuliggjør ethvert
fysisk skriveprosjekt uansett, men han liker
Muhammad, skal han la ham overleve? nei
det får vi ikke vite, én dag i livet, det er
konseptet, og mellom dagene i romanen
kan det kanskje stå selvmordsbrev i ulike
varianter og akkurat dette kan nok ikke
chat-gpt hjelpe ham med, selvmordsbrev
der krysses nok den hellige maskinguds
grenser, Ahriman vil ikke ha varmt blod på
hendene, kaldt blod får holde, vår drepte
sosialitet – men når han først er inne på det; han
kunne faktisk vurdere å la KI være en del av et
komplekst årsaksforhold til epidemien …nei
Ockhams barberkniv må skjære til beinet
ergo holder vi KI helt utenfor romanuniverset
det kan jo eventuelt nevnes … nei, helt utenfor
selv om det her kunne ha vært en mulighet til
å lage en android-fortelling, der digitale kopier
uten suicidalitet selges av for eksempel nevnte
Suntech, kanskje med kopi av sinnet til de
avdøde, og slik kan milliarder av mennesker
gradvis erstattes av roboter, men vet du hva
da koker jo hele det etiske konseptet bort i
kålen, hold det utenfor! – vinmonopolet stenger
snart og ett glass tåler man, i Faderen, Sønnen
og Åndens navn, vertigo til tross, rød helst
♀
i føllblomens tid går en mann over markene
tenker videre på sin roman-idé, noe må han jo
ha å sysle med mens hans biologiske klokke
og indreøres vektskål forhåpentligvis vil finne
en ny balanse, helst før sommeren er over, helst
før høstlanseringene setter inn og han etter
planen skal reise til Molde, Lillehammer, Oslo
Tallinn – det får bare ta den tiden det tar, sier
medisinmennene, en gammel utprøvd resept i
den bransjen; tiden – som både leger sår og
åpner dem, gitt nok tid vil hele organismen
kollapse, organ for organ, med mindre da
vitenskapen vil finne den ultimate kur for alt
ved å stanse aldringen og skape det materielle
paradis på jord vi alle går og drømmer om, nå
som Gud er død og all religion spilt fallitt – Marx
Jung og Darwin seiret til slutt, gratulerer med
eksistensiell angst fra det nye helvete av ikke-
væren, om Hamlet i dag hadde stått her med
dolken og vurdert sitt selvmord, ville han ikke
ha funnet noe kontra, noe enda verre å frykte
på den andre siden, og stykket ville ha endt der
etter halvgått løp, i tredje akt, Hamlet ville ha
kuttet sin halspulsåre og segnet om, lykkelig
seilende inn i eternal nothingness – men det er
ikke refleksjonen som gjør oss feige, som får
oss til å skrape sammen livsår på livsår i våre
rullatorliv, ventende på den endelige kuren, det
er fravær av tilknytning til kretsløpet av liv, for-
plantning og død, pulsen som er eksistensens
vilkår, og som religionen har svøpt oss inn i ved
sitt rike symbolspråk av myter og ritualer, tabu
og totem – vi er kastrerte, har støtt oss selv ut
og skal moderne kjærlighetsliv oppsummeres
i tre mektige symbol, blir det p-pillen, aborten
og pornografien, symboliserende begjærets
løsrivelse fra forplantningen; en løsrivelse som
har skapt en industri av den konsekvensfrie
nytelse, riktig nok også tidligere kjent i det
dekadente Romerriket (jamfør Satyricon) og
i opplysningstiden i visse libertinerkretser, men
i dag er vi alle libertinere, Marquis de Sade hadde
vært stolt av de frukter hans kombinasjon av
nihilistisk ateisme og perversjon revolusjonene
til slutt frembragte; sjelden har vel en forfatter
vært mer visjonær – min nytelse er den eneste
lov – men hadde satirikeren de Sade visst hvilke
avgrunner som faktisk var i ferd med å åpne
seg, og at hans overmenneske av 1780 var
hverdagsmennesket tre hundre år senere
ville han neppe ha gått løs på religionen og
moralen med samme entusiasme – en
forutsetning for radikale angrep på det
bestående er jo nettopp at det består, der
hensikten blir å avdekke dobbeltmoral og
selvrettferdighet, men faller det bestående –
etterlatende den sumpen av kaos og angst
som utgjør det moderne livets fundament
så kan ikke den nye a- og umoral erstatte
det som er tapt, det ville være å bygge et
palass på sandgrunn, skjønt palass;
shoppingsenteret er nok et mer passende
symbol på den moderne livsstil – eventuelt
selvmordskapselen; se der ja, der kom en litt
bedre spredning i symbolene; p-pillen, selv-
mordskapselen og shoppingsenteret – der har
man den moderne eksistensens grunnvilkår i
et nøtteskall, og apropos selvmordskapselen –
han har tenkt litt mer på dette Suntech-sporet
altså ideen om at det i tillegg til de kommunale
og statlige kapslene som i det mørke hundreåret
da verdens befolkning altså vil reduseres med
98%, for øvrig akkurat det tall legen beregnet
hans arbeidskapasitet var redusert med, det
var en digresjon! … tilbake til kapslene, som
altså vil finnes i store selvmordsparker, på
hvert gatehjørne, men i tillegg vil man ha disse
mer forseggjorte Suntech-kapslene, om ikke
akkurat med innlagt dusj og toalett, så i det
minste med en bedre og mer skånsom
giftblanding, beroligende musikk på øret og –
viktigst! – dette med en anstendig kremasjon
og messe etter avdødes religion, der selvsagt
mulighet for humanetisk markering inngår –
men dette koster jo penger, og her er det
fristende å benytte alle klisjeers mor i sci-fiens
verden, en stor konspirasjon, kampen mot Det
Store Teknologiselskapet, der det sitter noen
pamper på toppen som kanskje har orkestrert
hele epidemien, og selv har kuren – men vet du
hva, den Netflix-løsningen blir å veksle alt sitt
åndsgull i kommersielle kobberslanter, det
eneste verre ville være å gå i zombie-fellen
gjerne kombinere de to, da har man en virkelig
bestselger – nei! ingen kamp mot Big Tech
men det kunne være et interessant spor å følge
noe videre, for hva slags kompanier ville kunne
overleve i en tid der det var forventet at nær
hundre prosent av medarbeiderne ville begå
selvmord over de neste tiårene? – svaret må
innlysende være kunstig intelligens-ledede
selskaper, og den eneste grunnen til at ikke
hele dette scenarioet med nødvendighet må
lede til det totale anarki, må jo nettopp være
kunstig intelligente institusjoner som holde
alt oppe; presse, sykehus, kultur, skoler …
men et kapitalistisk system må likevel … nei
vet du hva, disse detaljene orker han ikke å
sysle med akkurat nå, denne litt gråere dagen
blant en nær endeløs rekke soldager hadde
han jo bestemt seg for å bade seg i sin
favorittscene i romanen, den fra Japan, Tokyo
(byen kan gjerne byttes siden, men inntil videre
Tokyo) på en politistasjon der, det må være
høst, grått i grått, melankolsk – og med avisen …
…hm, litt interessant spor, skal vi gå tilbake til
papiravisen? – vel, inntil videre, en papiravis!
som den eldre politimannen Akira sitter og blar
i, rykende kaffekopp, et ansikt preget av sin tid
med lidelse i hver rynke, var det en film måtte
det være høykontrast svart-hvitt med dype
skygger, regn pisker mot ruten i harde vindstøt –
ja, det må være lov å vri litt på klisjébryteren
i et kriminalsjangermilø! – og kanskje har han
nettopp lest om de siste mislykkede forsøkene
på en bremse-kur når hun kommer inn, den
unge og vakre Sakura, de har jobbet sammen
et drøyt tiår, fra hun kom ut fra politiskolen, og
nå legger hun skiltet og tjenestevåpenet sitt
fra seg på pulten fremfor ham, setter seg stille
ned – og Akira vet jo hva dette betyr, at når en
kollega kommer på denne måten betyr det
at Bølgen har kommet over dem, den første
stille, innledende fasen, nesten ikke smertefull
bare melankolsk, men utvetydig og raskt
eskalerende nedover mot mørket, selvmordet
som ingen kraft kan stanse, ingen medisin
neddoping, kunstig koma, tvangstrøye, den
rammede finner alltid en vei, og blir de tvunget
til det en grusom vei der fingre, tenner og negler
blir våpen, derfor er det for lengst besluttet
av WHO og FN at det er menneskerettsstridig
å hindre selvmord, der statenes viktigste opp-
gave tvert imot ble å fasilitere det, og der selv-
mordskapslene altså ble løsningen – dette
ligger mange tiår tilbake, og Akira vurderer ikke
engang tanken å forsøke å stanse Sakura, og
hans reaksjon når hun kommer med skilt og
våpen er å knekke sammen i nakken, Sakura
har vært hans eneste lyse punkt i livet etter
hustruen og datterens selvmord, han hadde
hatt et håp om at hun skulle slippe unna; ja,
drømt om at de begge ville slippe unna og en
dag kanskje … ja, de vanlige gubbefantasiene!
han strammer seg opp, gjør sine plikter
registrerer våpen og skilt i en protokoll, stiller
de forpliktede spørsmålene, formelt, «når kom
Bølgen over deg?» «Du er sikker på at det
er Bølgen?» «Har du en fortid med psykotiske
lidelser»– rene proforma-spørsmål, for alle
kan jo se det i øynene på de som er rammet
av Bølgen at det er dette og ingenting annet –
en helt særegen blanding av fred, melankoli
og gryende indre smerte, zombie-tilstandens
rake motsetning, rett og slett, men Akira kan
ikke bare la henne gå, han bryter protokollen
griper hennes hånd, varsomt, ikke for å holde
henne tilbake, men for å vise et tegn på
vennlighet, menneskelighet, og hun lar ham
berøre seg, den første berøringen av denne
arten mellom dem, og det altså nå, på randen
av avgrunnen, for sent? nei, hvorfor det, nå
er det eneste rette tidspunktet, det enste der
det faktisk kunne skje – og han skyver
kaffekoppen over bordet, hun rister på hodet
vennlig, som bare for å si at hun ikke drikker
kaffe, men han insisterer, så hun gjør det, tar
en ørliten slurk av kaffen – «nå må jeg gå, før
det gjør for vondt, Akira» - «Akira», hun har aldri
sagt fornavnet hans før, i det minste ikke på
denne måten, med en slik klang, og noe i ham
brister, «Sakuro!» sier han «du vet…» mer sier
han ikke, men hun nikker, ja hun vet, reiser
seg – men han kaller henne tilbake, trekker
frem et gyllent kort fra innerlommen på jakken
Suntech-kortet, rekker det frem mot henne
bestemt, «om ikke for din skyld, så for min!»
og hun tar kortet, er allerede blitt stivere
i bevegelsene, det begynner å haste nå, å
finne seg en pod, likevel er det som om noe
glimter til i øynene hennes, bak alt det svarte
noe nesten litt lekent? «musikk?» spør hun
«unnskyld?» «man kan velge musikk, ikke
sant?» – han spretter opp fra stolen, nikker –
ja, det er Beethoven som er din …» «Rain and
tears» kommer det, liksom langt borte fra
«Rain and tears – Aphrodite’s Child? End of
the World?» svarer han forbauset, «ja, du…»
«jeg hadde bestemt meg for det samme hvis…»
«…virkelig…? jeg var sikker på Bach var din …
Rain and tears … regn og tårer… farvel, Akira»
«Farvel Sakuro» – mannen på marken tørker
en tåre, ser seg liksom skyldbevisst omkring
som et barn som har prøvd å naske med seg
en sjokoladeplate fra butikken – men ingen
har sett ham, selvsagt, og han minnes en
festival for lenge siden, i Danmark, regnfull
og gjørmete som bare festivaler kan være, og
kliss bløt og ditto naken hadde han endt opp
i en sovepose med en fremmed jente, og i
teltet hadde en kassettspiller stått på, og
på den altså … ha ha, gubbefantasier!
♂
i føllblomens tid går en mann over markene –
varmen varer ved, tiårssommeren mediene
har skrevet om med de sedvanlige
dommedagsprofetiene om klima og global
oppvarming – «skrekkpropaganda» sier noen
vitenskapelig uomtvistelige fakta andre –
doktorgradsforskere på begge hold, etter hva
han kan bedømme – og som litteraturviter vet
han sannelig ikke annet enn at sommeren har
vært varm og god, tross alt en lindring i denne
elendigheten, å kunne gå barbent over markene
se den gravitetisk verdige poloneseskiftningen
i florapaletten over markens dansegulv – fra
hestehov til vårkal; engsoleie, hvitveis, ryllik
forglemmegei, revebjelle, blåklokke … å, han
kjenner så alt for få navn! – men denne «falske
løvetannen» som de kalte den i barndommen
har han slått opp; falsk fordi stengelen ikke var
hul og man ikke kunne lage alpehorn i miniatyr
eller fløyte av den og heller ikke strimle den
opp, la den danne spådomsknuter i en bolle
vann, hvem man skal gifte seg med
værprognoser neste år og vinnere av neste
fotball-VM, om så skal være, var man en
drømmer kunne man bare nyte spiralene i
seg, men ikke om man bruker føllblom, nei
føllblom kunne man ikke bruke til noe, ikke
har den engang blader til kaninføde og er
sikkert uten både mat- og medisinverdi;
føllblom var skuffelse, kort sagt, men ikke nå
mer – som tepper av gull ligger utover marken
duvende i den tidlige augustbrisen, han har
hatt noen salige stunder på marken de siste
ukene, når svimmelheten har sluppet taket
lykksalighet rett og slett, og han vil alltid forbinde
føllblomen med lindring, ikke falskhet – men
tilbake til debatten om skrekkpropaganda
eller ikke, nettopp et slikt scenario er det jo
han har sett for seg i denne romanen han
kanskje kunne ha skrevet om bare angsten
og vertigoen slapp grepet, forskere som ikke
blir hørt, som utvetydig har kommet frem til
konklusjoner om et nær forestående ragnarokk –
indiske forskere, har han sett for seg som
mest naturlig, men her er han på sitt svakeste
må han innrømme, i dette med å finne opp
vitenskapelig målbare krefter, nesten som
kjernekraft, gravitasjon, magnetisme, bare at
det nå er bevissthetskrefter de to
reinkarnasjonsforskerne (mann og kvinne) har
påvist – først møtes det selvsagt med enorm
skepsis da hele det materialistiske
paradigmet synes truet, men gradvis –
ettersom forskningen reproduseres over hele
verden, i alle ledende laboratorier, kan ikke
lenger konklusjonene trekkes i tvil, en form for
livsmatrise bakenfor det fysiske liv er oppdaget
og bevist, og etter skepsis og hets kommer en
periode med lykksalig jubel, de kristne og
muslimene taler om paradis, buddhistene
hinduistene, antroposofene og mange
andre om reinkarnasjon – men det viktigste
er at det er noe der, noe annet enn avgrunn
og angst! men de indiske forskerne jobber
videre, for er det reinkarnasjon, er det kanskje
også karma? og det er da de finner indisier
for dette uhyrlige, den forestående apokalypsen –
en enorm ubalanse i livsmatrisen, et dragsug
og stormvær som bygger seg opp og vil få
katastrofale konsekvenser i den fysiske verden –
trolig er det alt for sent til å snu, men om alle …
han stopper opp – ser seg om på marken som
plutselig synes å gynge som et skipsdekk, han
har visst anstrengt seg for hardt, må hvile litt
setter seg på en benk, men tankene kverner
videre, tårner seg opp mot et panikkanfall, og
han tenker rolig (prøver han å innbille seg) at
denne delen uansett bør komme litt ut i
romanen; egentlig er den jo en hel roman i seg
og han har plenty tid til å jobbe ut alle detaljer –
bare – face it! – at det aldri vil skje (kommer
svartsynet snikende) at han skulle klare å
skrive troverdig om dette, ikke engang navnet
på forskerne klarer han å komme på, selvsagt
kan slikt søkes opp eller genereres, men hva
med laboratoriet, forskningsmetoder, miljø
psykologiske skildringer, realistisk dynamikk
i respons i inn- og utland på oppdagelsene
fagfellevurderinger; nei, dette er virkelig ikke
hans tekopp, budskapet vil i verste fall koke
bort i kålen, det symbolske og allegoriske
risikerer å gå tapt i tøvete kvasiteorier – slikt
har man jo alt for ofte sett i sci-fi-litteraturen
at egentlig gode ideer kveles i overflatestøy
nei, en annen vei må finnes, en annen form
et språk som fører leseren like til kjernen
ribber bort alt unødvendig, som en poet han
kjenner engang sa: «jeg trodde jeg skrev på
en roman, så viste det seg å være et dikt» –
altså komprimere ned, fokusere kalibrere …
men hvordan? det eneste han egentlig ønsker
å formidle om forskerne er jo én eneste scene
og la oss nå kalle dem Sofia og Satyajit, han
etter filmskaperen, hun etter den pakistanske
kvinnen hans mor ble kjent med på 70-tallet;
mannen hennes har han glemt navnet på, kan
det ha vært noe som Kalim? – de ble snart
gode venner av familien og besøkte til og med
familiegården på Sankthans – hun var vakker
annerledes, med en turkis edelstein i nesen, det
var under den første innvandringsbølgen
og hans mor hadde vært av de som åpnet både
hjerter og hjem – hvor de ble av vet han ikke;
de kunne i og for seg enda være i live, i
70-årene, det ville ha vært interessant å vite
om de fremdeles husket hans mor; Satyajit
og Sofia, kanskje var det litt uheldig at de
hadde fornavn på samme bokstav? så kanskje
han kunne kalles Ray, selv om det muligens
bare var brukt som etternavn – skjønt
kolonialiseringen tatt i betraktning, kunne det
jo være en kortform av Raymond – Ray og
Sofia, det fungerte godt auditivt som navn
inntil videre, så kunne han bare søke opp
noen etternavn etter hvert, eventuelt skifte ut
Ray og for den saks skyld også Sofia om det
skulle vise seg u-indisk – skjønt det tvilte han
på, nærheten til Pakistan tatt i betraktning –
altså tentativt Sofia og Ray, 20 år mellom
dem, hun biolog, han partikkelfysiker, eller
andre veien? var det kanskje for stereotypt
at han fikk fysikerrollen og hun ble degradert
så å si, til biolog? vel, den justeringen fikk han
heller ta til slutt, de vant i fellesskap nobelprisen
for oppdagelsen av denne bevissthetskraften
livsmatrisen gjennomstrømmende alt levende
men også universet, bevissthet, som en iboende
del av materien, subtilt målbart – men utvetydig –
paradigmatisk endrende all vitenskap, tenkning
filosofi, religion – han var da 45, hun bare 25
presseforfulgt, hyllet, og tyve år etter gjennom-
bruddet – scenen han så tydelig ser for seg! –
resignasjonen når beregningene er gått gjennom
for siste gang av supercomputeren, resultatet
står, de har jobbet på spreng i måneder, det som
begynte som et litt tilfeldig forskningsprosjekt
ved et sykehus i – la oss si Bombay – det som
skulle være en parademarsj for Teoriene; ja
nærmest illustrasjoner for lærebøkene
avdekket noen foruroligende anomalier ved
kvinneklinikken, snart reprodusert ved andre
sykehus, målinger som ikke kunne forklares
uten ved matematiske utlegninger som førte
frem til det Ray senere kom til å kalle «det
sorte hull» i likningene, i og for seg nevnt i en
fotnote alt i en av avhandlingene som førte
til nobelprisen, men som både han og alle
andre hadde sett bort fra siden – Sofia hadde
en gang sagt til ham at «ned den veien går vi
ikke», men nå ble de tvunget til nettopp det;
paradigmet bandt, kunne ikke reverseres, det
var som en av disse kabalene Ray hadde spilt
som barn, Dronningkabalen kalte hans mor den
der man kunne holde fast illusjonen av seier helt
til alle skanser brast samtidig og det bare var
å stokke kortene på nytt, forsøke igjen – men her
var det ingen omstokk, kabalen var lagt
karmakabalen, rett og slett, målingene var gjort
dypt, mye dypere enn noen gang i den nye
vitenskapens historie, like til hjertet av matrisen –
ingen andre enn Ray og Sofia hadde denne
kompetansen, ekspertisen, utstyret, og nå måtte
de altså publisere dette dommedagsvarselet
eller hva man nå skulle kalle det; jo, det var
nettopp det rette ord, og selv om det var umulig
å spå nøyaktig hvordan dette ville ramme så
ville det ramme, uunngåelig, kanskje i form av
psykiatrisk sykdom, fysisk pest, krig – men aller
mest sannsynlig, rett og slett en ustoppelig
selvmordsbølge, og det var ingen ting noen
kunne gjøre for å hindre det, skaden lå i fortiden
i det som i fremtidens historieskrivning ville
omtales som «det annet holocaust», i motsetning
til jødenes, som i og for seg også hadde hatt stor
innvirkning på matrisen – men selv med alle
beviser og prognoser liggende foran seg, dobbelt-
og trippelsjekket i alle enkeltdeler av
supercomputere i inn- og utland, kunne verken
Ray eller Sofia tro konklusjonene, de var for
voldsomme, dystopiske og verden syntes jo
så god, harmonisk, på rett vei endelig, mange
snakket om den nye gullalderen med håp
kjærlighet og spiritualitet der de tidligere
hundreårene hadde malt seg strøk for strøk
inn i materialismens mørkeste hjørne med
bare kroppens opprettholdelse av det fysiske
liv som frelse, og dette skulle altså bare være
en illusjon, som en siste solskinnsdag foran en
syklon som ville rive alt ned, alt bort, overflomme
alt, styrte i ruiner sivilisasjon, velstand – og det
var ingenting vitenskapen, religionen eller
militæret ville ha å stille opp, om kanskje bare
et tiår, i høyden to, ville det være i gang, og
kanskje – selv om det var et fåfengt håp –
kunne noe forhindres, lindres dersom den
utløsende faktoren, det som etter dette ikke
kunne kalles noe annet enn drap, ble stanset
umiddelbart – nei, ikke nok til å forhindre
katastrofen, men kanskje nok til å ta noe av
brodden av den – skjønt likningenes sorte
hull tydet på at det alt var for sent, de milliarder
av døde, drapene, kunne ikke slettes fra
matrisens balanseorgan verken ved bønn
eller ignoranse – det var alt skrevet, fatalistisk
men de – Ray og Sofia – hadde uansett det
kaos det ville utløse en plikt å si i fra, det kunne
jo være andre forskere, filosofer eller åndelige
ledere, for den saks skyld, som kunne komme
på noe Ray og Sofia ikke kunne, artiklene
var alt skrevet av Indira – supercomputeren –
og ved et tastetrykk ville de være publisert, eller
kanskje bedre: detonert, tenkte Ray men nettopp
som han skal trykke på knappen, legger Sofia
hånden sin over hans, ber ham vente enda en
time, en siste – «la oss gå ut i solen, en tur i
parken» sier hun – og det gjør de, arm i arm
som i de dager da de ikke helt klarte å skille
vennskap, profesjonelt samarbeid og kjærlighet –
det hadde endt som det kanskje måtte, med de
konsekvenser uventet lidenskap ofte kan få;
aborten ble foretatt i stillhet, ved en klinikk i
USA, og etter dette hadde de bare forholdt
seg til hverandre som kolleger, han gift på sin
side, hun på sin – men nå går de arm i arm
over broene, hilser på menneskene, spiser
kanskje en is eller noen kastanjer, en mango
om man ønsker noe mer symbolsk, det blir
som et siste stevnemøte før supervulkanens
utbrudd, på randen av krateret, en slags form
for forsoning, tilgivelse, «vi visste ikke bedre,»
sier kanskje Ray, men Sofia bare rister på
hodet, «vi er alle uansett skyldig i dette»
♃
i føllblomens tid går en mann over markene
tenker på slutten av sin roman, som han ofte
visst gjør når anfallene av svimmelhet og panikk
har vært avtagende noen dager – slutten, når
det er over, for dette kan jo ikke vare evig –
eller kan det? legen ymtet noe om det, at dette
faktisk kunne være kronisk, i så fall var det
kanskje på tide å vurdere en Hemingway, for å
si det på den måten, he he – nei, om ikke annet
å ivareta et håp om at det kan gå over, det kan
man leve lenge på; til og med menneskene
i det mørke hundreåret, selvmordepidemiens
hundreår må ha følt håp, og det er jo midt i
dette sorteste han har tenkt å skrive om Sarah
det har ei rose sprunge, men slutten har han
tenkt å la ligge noen hundre år etter Bølgen
kanskje så mye som fem hundre år etter,
befolkningstallet i Norge har endelig begynt
å stige etter å ha blitt reduser til bare hundre
tusen; bjørn og ulv regjerer i skogene – men
menneskene lever gode, naturnære liv, som
jordbrukere, i selvforsynte små landsbyer, og
i motsetning til de fleste sci-fi-romaners
universer, vil samfunnet være totalt
antiteknologisk, nesten som å komme tilbake
til attenhundretallet eller før – all musikk er
levende, film har blitt erstattet av teater, i
bibliotekene står det bøker, ikke skjermer, og
på skolene arbeides det med penn og papir –
ikke fordi teknologien har kollapset; nei, den
eksisterer enda i de store forskningssentrene
men er ellers strengt adskilt fra menneskelivet
da opprettholdelsen av en sunn livsmatrise
har vist seg uforenelig med de fatale
hundreårenes utarming av sosialiteten, først
gjennom radio, siden kino, fjernsyn, internett
sosiale medier, kunstig intelligens; denne
utviklingen er nå sett på som et sosiokulturelt
sykdomsforløp – ikke så mye av dette vil sies
direkte, men leseren vil kunne tenke seg frem
til det gjennom jeg-personens skildring av sitt
hverdagsliv, en ung pike eller gutt … hvorfor er
forresten en ung gutt eldre enn enn gutt, det
gir jo ingen mening logisk sett, men språk og
logikk henger ikke alltid i hop, språket er alt
annet enn et aksiomatisk system, Wittgenstein
hadde noen poenger der, men denne unge
gutten er altså … skal vi si sytten eller atten
avgangselev, han kan jo hete Olav og skal
skrive en fordypningsoppgave i historie (som
han selv for øvrig i sin tid skrev særemne om
Axel Jensens Line, et sant makkverk mest egnet
til skrekk og advarsel, altså særemnet, ikke
romanen, som er et mesterverk, av våre fremste
skildringer av ungdom og seksualitet) men
kapittelet han har tenkt på er antitesen til Line
som jo på mange måter viser fordervelsen i
emning, starten på nytelsesveldet, kjærlighetens
korrupsjon med kropp som det eneste
evangelium, der drømmen ikke er familie og
giftemål, men sex – alt dette er over nå og Olav
har bestemt seg for å skrive om hundreårene før
det mørke, altså nitten hundre og to tusen
tallet, med problemstilling «hvordan kunne det
skje?» – litt på samme måte som en gløgg
ungdom i dag kunne ha skrevet om Holocaust
der egentlig mange av de samme mekanismene
avdekkes, at alt handler om språk og makten
til å definere rett og galt, godt og ondt, sykt og
normalt, og selv om både lærere og foreldre
advarer mot dette emnet, at det er for tungt
å gå inn i, så står Olav på sitt og får til slutt
lov – men han er ikke på noen måter forberedt
på den veggen av lidelse som møter ham når
han får tilgang til disse hundreårenes
abortprotokoller, reaksjonen hans er som når
vi i dag leser detaljerte skildringer om
gasskamre og spedbarn som får nakkeskudd
etter å ha overlevert gassingen, beskyttet
under mors døde kropp – slik reagerer han
bryter sammen, og han hører liksom bruset
av Bølgen, kjenner melankolien gripe tak –
hvordan er en slik grusomhet mulig? hvordan
kunne denne tidens mennesker forsvare den
avskyeligste av alle tenkelige handlinger, å
drepe det forsvarsløse barnet i sin mors liv?
hvordan kunne hodene på denne tidens
mennesker ha vært så fordreid, pervertert
og det vondeste av alle spørsmål: kunne
han selv ha vært av dem som endte som
drapsmann om han hadde vært født inn i
denne tiden, det virker umulig, men kan han
være sikker? er ikke også han på sett og vis
skyldig, bare ved å være menneske? parallelt
med at han jobber på oppgaven får han
selv sin første kjærlighetserfaring, en pike
som også skriver en historieoppgave, eller
kanskje om geologi, om den siste istiden
for eksempel, og nettopp som han står på
selvmordets rand … så bla bla bla og gjesp!
her var det visst full kitschalarm, det mangler
bare at de tar seg en ridetur i skogene og
kysser under fullmånen mens ulver hyler
og han kan forklare sin redde pike at ulvene
nei, de er ikke å frykte, he he – siden det
likevel aldri kommer til å bli noen bok, kan
han like godt hengi seg den fulle klisjepakken
ja, er det ikke egentlig det vi likevel drømmer
om, å slippe all ironi og meta-prat, higer vi
ikke alle å gråte etter en Scorpionsballade
gråte til Dirty Dancing, slik vi kunne som
seksten, og når unge forelskede prøver ut
kjærlighetens språk, blir ikke da alle klisjeer
fornyet, slik også kjærlighetsakten – samleiet –
beskrives i middelalderens litteratur som
den urgamle men evigunge lek? kitsch er
uansett ikke knyttet til emne, men språk og
var han en virkelig god forfatter, kunne han til
og med ha maktet å få rideturen under fullmånen
til å fungere, jamfør hvordan Hamsun i Under
Høststjernen makter å forvandle en ytterst
banal kjærlighetshistorie til et forelskelsens
leksikon, men siden han ikke er noen Hamsun
er kanskje det beste bare å droppe å plage
hodet med dette prosjektet, og han vet jo
hvordan det vil ende – så snart han setter seg
ned ved skrivebordet, vil alt som han nå føler
som sterkt og levende liksom bli derivert og
redusert til ingenting er tilbake – nei! nyt nå
heller dagen, sett deg på en benk og ta en
kopp kaffe fra din termos, kanskje burde
han begynne å ta med propanbrenner og
espressokanne og virkelig ende opp som en
bygdeoriginal, som om ikke barfotgangen
over føllblommarken var nok sosialt
stigmatiserende, men «ærlig talt» tenker han
for seg selv, når koffeinbalansen er i ferd med
å etablere seg, så er ikke denne ideen så
halvgæern, noen justeringer bare, for
hovedpoenget er jo at vi gjennom Olavs
reaksjon på vår tids abortpraksis forstår at
dette, sett fra et annet perspektiv, en annen
historisk kontekst kan fortone seg minst like
grotesk som noen annen masseutryddelse i
historien, vi roper høyt om folkemord og
krigsforbrytelser rundt om i verden – og godt
er i og for seg det! – men ser ikke massedrapet
vi selv står midt i, med blodige hender, fordi
språkets forfalskninger hindrer oss i det –
denne falskmyntervirksomheten Nietzsche
så genialt avdekker i Moralens genealogi, og
det at han selv ikke klarer å ta det helt seriøst
viser jo at også han egentlig er fange av språket;
her han sitter småflirende over en kopp kaffe, lik
konsentrasjonsleirbødlene satt flirende og
kastet terning over gifteringer og gulljeksler
paradigmet går ingen fri fra, ingen klarer å
bryte lenken i Platons hule, selv om vi alle
tror at vi er den ene, den utvalgte som klarer
å stige opp, trinn for trinn gjennom mørket –
så kyss under fullmånen Olav og Kari, for det
ekte kysset kan aldri bli en klisje, det kan bare
fortellingen om det, og den fortellingen
kommer ingen til å skrive, i det minste ikke
han, nei det får vente til en Hemingway eller
Hamsun kommer over emnet, ikke en avfeldig
kæll med kreft og vertigo som siste kvaliteter
å føye til sin livs-cv, skål for ungdommen og det
spirende liv, ét drit gubber og kjerringer – la ikke
samfunnet bli et sykehus, som Ibsens doktor
advarte mot, Relling, «Takk for ilden, Nora»
♄
i føllblomens tid går en mann over markene
tankene sviver – som det så fint heter i Hauges
dikt om gartneren – o denne boken han kunne
ha skrevet, men som han ikke helt vet hvordan
å påbegynne – den første setningen er jo selve
anslaget, som i en pianosonate, riktig nok er
dette med første setning noe vel mytologisert
og romantisert, det er nok slik at enhver stor
roman vil produsere en berømt førstelinje, men
det nytter ikke derfor å pusse på en førstelinje
i håp om at det vil avføde en roman – var det
ikke Camus, forresten, som latterliggjorde
akkurat det, i Pesten, han er ikke helt sikker –
det er over 30 år siden han leste romanen
men romantisert eller ei – et anslag er uansett
viktig, om ikke første ord og setning, så første
kapittel, eller novelle om det blir løsningen han
går for – og han har egentlig to meget gode
kandidater til førstekapittel – den ene denne
scenen fra et klasserom som er så lett å se for
seg, den andre rettssalsscenen, skal man
forholde seg kronologisk må jo skolescenen
komme først, men han kunne tenke seg den in
medias res-effekten rettssalsscene kunne gi der
den implisitte leserens kompass om rett og galt
vil utsettes for romanens fulle gravitasjonsfelt
der de ikke nevnte forutsetningene for scenen
jo vil være de indiske forskernes oppdagelser, på
tidspunktet for rettssaken reprodusert og
bekreftet av alle ledende laboratorier rundt i
verden; kanskje er vi rett etter at Sofia og Ray
har mottatt nobelprisen, men legen som står
tiltalt for fosterdrap har nektet å godta det nye
paradigmets forutsetninger og lover, men fortsatt
å bedrive sin abortpraksis i skjul, overbevist om
at han hjelper kvinner – ja, han tenker med andre
ord nøyaktig som vi progressive stort sett gjør i
dag, han har alle det liberale samfunnets koder
a priori nedfelt i sin moralske grunnstøpning, og
under rettssaken – ser han for seg – holder han
en flammende tale – som kunne ha gått inn i et
hvilket som helst åttende mars-program – om
kvinners rett til å bestemme over egen kropp, og
de fatale konsekvenser tidligere tiders
strikkepinne-praksis hadde – hvor han ender med
å fordømme de mørkemenn som vil forby … nei,
ved dette punktet i romanens kronologi: alt har
forbydd abort, og dermed bragt samfunnet
tilbake til middelalderen; kanskje støttes også
hans utsagn av flere kvinnelige vitners vitnesbyrd
om de elendige kår barnene deres ville fødes inn i –
slike scener den naturalistiske litteraturen har
så mange av – men uansett hva en tiltalte eller
kvinnene eller forsvarerne sier – legen idømmes
lovens strengeste straff, døden ved selvmord, nok
et barbarisk trekk vil den moderne leser tenke, og
her gjelder det selvsagt å holde kortene tett ved
brystet slik at leseren gjennom hele kapittelet vil tro
at skildringen er hentet fra et slags konservativt
ytre høyre-helvete, litt som Handmaid’s tale, der
helten (legen) utsettes for et horribelt maktovergrep
men der romanen siden avdekker at det som har
skapt det sorte hullet i livsmatrisen nettopp er
abortene som er utført over hele verden, siden
syttitallet i særdeleshet, og selv om Ray og Sofia –
og mange andre forskere som siden har saumfart
beregningene – altså har konkludert med at
katastrofen vil ramme uansett, forsøker mange
av verdens samfunn å gjøre noe (for å gjøre
ingenting er uutholdelig for oss mennesker!) ved
å forby abort, og siden faktisk dødsstraff – hvor
provoserende dette så måtte være – synes å ha
en viss dempende karmaeffekt på matrisen, har
enkelte stater gått så langt at de har innført en
mest mulig human variant av denne for denne ene
forbrytelsen – fosterdrapet – men mange land og
stater i verden nekter plent å avfinne seg med
vitenskapens entydige konklusjoner, og i noen
stater ender det med en ren abort-turisme – i tillegg
forhandles abortmedisiner på svartebørsen, slik at
tallene for abort bare går marginalt ned, om noe –
rettsfølelsen til folket er rett og slett krenket, de går
ikke med på dette – og det er lett å se for seg
de mange aksjonene rundt om i verden som følge
av lovendringene, og en bedre forfatter enn han
kunne nok ha fylt en hel roman med dette stoffet
alene, men han har tydeligvis ikke dette utmalende
og bobleblåsende i seg, klarer ikke å se for seg
verden, hvordan den da ville ha vært, abortlegen
kan jo – for å ryste leseren noe i sin komfortsone –
bli møtt av en aktor som i detaljer redegjør for
prosedyrene legene har fulgt i henholdsvis
første, ande og tredjetrimester aborter, men det
er også mulig at dette burde spares til scenen med
skolelæreren siden; ja, med mindre skolelæreren
da settes helt først, dette er enda ikke avgjort –
men kronologisk sett vil denne være aller først –
satt til vår tid, hvorfor ikke 2025 i et klasserom
i et nordisk land, for eksempel Danmark for å holde
noe avstand til Norge, som han jo har planer om å
ha som scene i siste kapittel – fremtidsvisjonen
satt mange hundre år frem i tid, i og for seg kunne
dette ha blitt en fin sirkel, å begynne og slutte i
Norge; ja, hvorfor ikke, men likevel – inntil videre
ser han for seg Danmark, en lærer, lektor Kjær, har
sin siste undervisningstime, og hele novellen, eller
kapittelet, er en eneste lang monolog i stil av for
eksempel Dostojevskij eller Solstad, en
teatermonolog, nærmest, stipulert til å vare en
skoletime, 45 minutter, der altså historielærer Jesper
Kjær tar bladet fra munnen og rett og slett begynner
timen med å fortelle sine intetanende elever … de
må vel være avgangselever, 18 år, kanskje er det
juni, rett før russefeiringen – at dette vil være hans
siste time, ikke bare i klassen, men på skolen, som
lærer i det hele tatt, og han ber dem finne frem
mobiltelefonene for å filme og dokumentere «den
famøse timen som gjorde at lektor Kjær fikk
sparken» – elevene tror vel det er en form for lek
de liker Jesper, han er jo en artig og munter fyr til
vanlig, stemningen er høy, god, og enda kunne
læreren hatt tid til å snu, blåst det hele bort med
en spøk – men i stedet hopper han rett i det, sier
at siste time skal vies den uhyrligste forbrytelsen
i menneskehetens historie, en forbrytelse som
overgår selv Holocaust og Hiroshima, ikke for å
frata jødene eller japanerne en tøddel lidelse, men
fordi denne pågående forbrytelsen i sin
størrelseorden er så ruvende at alt annet drukner
i sammenlikning, for her regnes ikke mordernes
offer lenger i millioner men milliarder, med seksti
millioner drepte hvert år i moderne tid; en tid
hvis navn i fremtidens historiebøker vil kalles de
mørkeste i menneskets historie, og den lever vi
altså i, kjære elever, den lever dere i, og morderne
er blant oss, dere ser dem hver dag, og nei – vi
snakker ikke om tobakks- eller fastfoodprodusenter
men om leger og drapene kalles aborter … ja, og
på dette punktet starter kampen mot klassen, men
tross alle rop, protester og fakter, til tross for at
rektor snart hentes inn og forsøker å avbryte
tviholder læreren på sin kateterposisjon, lekser opp
om fosterdrap i første, andre og tredje trimester –
om hvordan fostre lemlestes og hjerner knuses
i kjøttklyper, gift injiseres i fostervann – lektoren
tar kort sagt ingen fanger, men slår til høyre og
venstre med sitt ildsverd – begynner fortellingen
med Sovjetunionens legalisering på 1920-tallet
der abort ble brukt både som prevensjon og som
en del av sosialistisk befolkningspolitikk, derav
forklaringen på at dette like til nå har vært
venstresidepolitikk, en klassisk marxistisk
dekonstruksjon av familie og hierarkier, men også
kjærlighetens autoritet og svangerskapets hellighet
for derved å gi et baugskudd til selve hovedfienden
religionen, massenes opium; til Vesten spredte
åndspesten seg særlig gjennom akademia
og universitetene – inntil den store milepælen ble
nådd med Roe vs. Wade i 1973, fra dette punkt var
kvinnefrigjøring, abort og humanisme synonymer
stadig færre – og til slutt ingen! – våget å stille
spørsmålstegn med, en og annen skjeggape av en
prest unntatt, hvorav vi ser en på side 256 i
læreboken, (spredt nervøs latter i klasserommet)
hvis uhyrlige forbrytelse var at han forsøkte å si
sannheten, noe man som kjent ikke gjorde ustraffet
på Ibsens og Kiellands tid og heller ikke – au da! –
han har vært så inne i monologen sin, at han helt
har glemt å se seg for på marken, og i samme
brøkdelen av et sekund som hans barbente fot
tråkker ned i noe mykt og fremdeles varmt, forstår
han hva det er, en hundelort, og det ikke en liten
en – nei, en hunderuke er det visst, og den
kvalmende lukten siver opp fra tærne hans, hvor
imellom rikelige mengder av den ukjente hundens
etterlatenskaper har festet seg, og mens han
temmelig febrilsk tørker foten mot gresset, tenker
han at om dette var i en roman, ville det hatt en
symbolverdi, og var det forresten ikke Arvo Pärt
som sa det i et av sine sjeldne intervjuer, at en
dag han hadde vært for høyt oppe, hadde det å
tråkke i en hundelort tatt ham ned igjen, minnet
ham på hans jordiske og medmenneskelige
kontrakt, så å si – men Pärt om det – selv hadde
han ikke det ringeste behov for å bli dratt mer ned
i dritten, for å si det slik, som om kronisk vertigo
utbrenthet og en liten dæsj føflekkreft ikke var dose
nok for en sommer, og iltert ser han seg om, rukens
varme tatt i betraktning kan ikke opphavsdyret
være langt unna, og sannelig! noen hundre meter
borte, ved det frittstående eiketreet, der så mange
forelskede har risset sine navn i løpet av årene, de
første helt tilbake på sekstitallet, er en kvinne og
hennes hund ute på vift, og siden det ikke er andre
kandidater i nærheten, setter han farten opp så mye
vertigoen tillater det, det er godt å få opp pulsen
kjenne blodet bruse litt – han forbereder monologen
finsliper den første replikken, men da han nærmer
seg den symbiosen av dyr og menneske som han
har utpekt som sin fiende, er det som om alt sinnet
renner av ham, og han hilser på hunden og han
hilser på kvinnen – som for øvrig er riktig så
sympatisk og bent frem vakker, det er godt å
kjenne at han enda klarer å registrere slikt, og de
blir faktisk stående og prate litt, noe han rett nok
innser kan skje fordi hun ikke på noen måte anser
ham som annet enn en eldre monsieur, men likevel!
det er slike ting som gir hverdagen et løft, og en
slik hund – spansk vannhund, opplyser hun –
kunne han faktisk ha tenkt seg, for et herlig
temperament, så leken og passe vims nettopp
en hund for ham – akkurat i rette stund passer han
på å gå videre, for ikke å være for påtrengende, en
matematiker kunne sikkert ha beregnet antall ord
hjerteslag og åndedrag man kan tillate seg innenfor
de siviliserte rammer av konversasjon mellom ung
vakker kvinne og avfeldig, men ganske så kvikk og
vital herremann om han får si det selv, en
operettemelodi kommer i hodet hans når han
rusler videre - Mausi, süß warst du heute Nacht
han får lyst til å plystre
♅
i føllblomens endetid går en mann over markene
tenker på Sarah – bare Sarah! – denne, hersens
romanen har han jo for lengst forkastet – den
forsvant sammen med de remmer av huden
kirurgen skar av, og å spare på disse restene av
en fortelling, unnfanget i sykdom, ville være som
å samle på verkinfiserte kompresser, sårvæske
og kadaverfragmenter – kreft; sannsynligvis det
mest fryktede ordet i språket, utdankende global
oppvarming og høyreekstrimisme med god
margin, kreft, legestandens udiskutable trumfess –
drar de kreftkortet kneler du, spriker du, blottstiller
du dine edleste deler eller innvoller uten et ord
til motmæle, men kreft, hva annet er det enn
gammelmannsråte; ja, og gammelkoneråte
selvsagt (likestilling skal det være, og har Døden
alltid praktisert) og slik trærnes blader i disse
dager blir brune av flekker i det røde, gule og av
og til grønne, og skjelver under høstens rastløse
vinder før de rives bort og blir til jord, nye
livsmuligheter; ja, slik begynner også
oppløsningen av alt jordens kjøtt før sjel og ånd
har forlatt det, og klarte vi å se dette med et
holistisk blikk så vi det var vakkert – men se
mennesket av i dag! også her – som i
forplantningen – har vi klippet navlesnoren –
konserverer vi våre legemer i livet i kosmetikk
kirurgi og piller, i døden i kister og urner, nekter
plent å leve under de eksistensielle vilkår naturen
ellers deler; ja, en gang var det nok en logikk i
dette, å brenne eller dypt begrave våre lik, for slik
å hindre løver og hyener, bjørner og ulver å få
smaken av vårt kjøtt, men for det moderne
mennesket er bare villdyrangsten tilbake, mens
villdyret selv er fjernet, og vi lengter etter å få
gjenopprettet foreningen med jorden –
vilkårskontrakten, rett og slett å få råtne til jord
i mening …
Es ist ein Ros entsprungen
aus einer Wurtzel zart
… å få bli blad og blomst på nytt
reinkarnert i naturens metamorfoser – og alt
dette har Sarah skjønt! vakre Sarah som liksom
var med ham gjennom operasjonene, holdt hans
hånd, og om resten av romanen må gå – slik
Tristan kaster bandasjene i siste møte med sin
Isolde! – slik må hun få være med ham videre; ja
så lenge denne klovfoten av psykiatri og
fysiologisk lammelse holder ham nede, har ham
trampet med brukket korsrygg under kloven
trenger han noe å støtte seg til som ikke minner
om legestandens diagnoser og gåstoler, noe
vakkert, sunt – Sarah som han ser for seg i USA
Pennsylvania … se, dette bladet! han setter foten
sin ved siden av et enormt hestekastanjeblad
minst en tredel lengre enn høstskoen han nå har
fått på seg (barbentsesongen er trolig forbi for
godt?) og som en illustrasjon av hans tanker
tidligere ser han hvor vakkert flekkene av gult
rødt og sort glir inn i det grønne som et vått i
vått-maleri i morgenduggen, og dette er jo Sarah!
han har jo tenkt helt feil til nå, sett henne som ung
og vakker, og det må hun jo en gang også ha vært
men i romanens kapittel må hun være som dette –
i syttiårene og – han kjenner han blir ivrig! – da
blir jo symbolikken så veldig mye sterkere, Sarah
som har levd blant Amish-folket gjennom hele
det mørke hundreåret, og nei; de har slett ikke
blitt spart for selvmordsykdommen, Bølgen har
kommet over dem heller sterkere enn for resten
av befolkningen, men Sarah og hennes mann
Samuel, har blitt spart, og hver dag arbeider de
på jorden, ber sine bønner, må hente ned sine
naboer og venners lik fra trærne (de har selvsagt
ikke dødskapsler) hvor de henger «som store
kirsebær» som Sarah tenkte i sin barndom; ja,
selvmord har blitt en helt naturlig rytme for henne
som for alle andre, og hun og Samuel har begravet
alle sine seks barn, den yngste var bare åtte, den
eldste rakk akkurat å bli mor, men også
barnebarnet tok sitt liv i tidlig alder, det er lenge
siden nå, flere tiår, men Samuel og Sarah har altså
blitt spart …
wie uns die Alten sungen
von Jesse kam die Art
… de lever nesten alene nå, alle er døde
bare sjelden ser de levende mennesker, amish
eller ikke, og de tenker at dette er Guds vilje, at
det må være en mening bak det, og hver kveld
leser Samuel fra skriftene, og de ber i
takknemlighet sitt Fadervår mens dager blir uker
uker måneder og måneder år og tiår; ja, det går
mot tre fjerdedels hundreår når Sarah en natt får
en drøm, en av disse som er så sterke at man
ikke kan skille den fra virkeligheten annet enn
ved at visjonen er enda klarere og skarpere, hun
drømmer at hun våkner i sin enkle seng, og på
gulvet, i et flommende lysskjær står en engel
halvt knelende, som i ærbødig hilsen, og Sarah
kaster seg på gulvet, skjuler sitt ansikt, men
engelen ber henne se opp, og da må hun jo se
ham rett i ansiktet, og hele engelen er liksom av
flytende eter, overjordisk, men der vingene skiller
seg ut ved at de er mangefargede, ikke ulikt Fra
Angelicos maleri av bebudelsen, «hva vil du meg?»
våger hun til slutt å spørre, i angst, «du, Sarah skal
få et barn,» svarer engelen, «og med hun skal den
nye verden begynne – du skal kalle henne Rose»
«hvordan skal dette gå til …» begynner Sarah, men
engelen legger fingeren varsomt over leppene
hennes, og hun fylles av dette uendelige
overjordiske lyset som hele skikkelsen består av;
i lykksalighet kollapser hun på gulvet – og våkner
i sengen neste morgen, spiser sin havregrøt, ber
sin morgenbønn, før hun bestemmer seg og sier
det umulige til Samuel, at en drøm har varslet
at hun skal bli mor til et barn som skal innlede en
ny tid for menneskene – og Samuel blir vred, slår
henne rett i gulvet med sin flate hånd, i de femti
årene de har vært gift har han aldri slått, knapt
brukt et hardt ord mot sin hustru, men denne
blasfemien må han straffe! Men Sarah …
und hat ein Blümlein bracht
… reiser
seg rolig, gjentar det samme med fast og klar
stemme, at hun skal bli mor til en pike som Gud
har varslet store ting for; Samuel slår på nytt
men nok en gang reiser Sarah seg og gjentar sitt
budskap med enda sterkere og tydeligere røst –
og nå er det Samuel som synker ned på gulvet
hulker og gråter og ber Gud om tilgivelse og nåde;
han er en gammel mann, og hans hustru er en
gammel kone, de har sammen vært hardt prøvet
i livet, støt dem ikke bort i denne nødens time!
men hvordan det enn er mulig eller ikke: Sarah blir
med barn, fem og sytti år gammel, og når det
våres, føder hun sitt syvende barn, en datter som
de kaller Rose, sunn og frisk – og selv om Sarah
og Samuel har forsøkt å holde svangerskapet
skjult, sprer nyheten seg over Pennsylvania, USA –
og snart hele verden, og ved denne fødselen er
det Bølgen for første gang begynner å svekkes –
selvmordsratene synker, og når Rose er atten år
gammel blir hun den første lederen for et
nyopprettet FN med mål om å finne en varig
bærekraftig samfunnsstruktur – som jo viser seg
å ligge …
mitten im kalten Winter
wohl zu der halben Nacht
… ganske tett på det liv Rose sine foreldre
og deres folk har levd i generasjon på generasjon
jordnært, gudfryktig og … kristent? nei, nå har han
gått litt langt – det var jo reinkarnasjon og karma
som skulle utgjøre grunnlaget for romanen, ikke
kristen eskatologi, men skitt la gå! denne ene
dagen kan han vel hengi seg det selv
hardbarkede ateister må innrømme er verdens
vakreste religiøse ikon, den unge moren og
hennes barn – Rose som kom til å bli mor til en
enda viktigere reformator … hm … han stanser
opp på marken, ser opp mot skyene som holder
på å samle seg, sorte – det blir visst regn, og han
som har forlagt jakken sin hjemme
♆
i føllblomens tid går en mann over markene –
dens paradigme er på hell nå, over halvparten
av plantene har hvite hetter, og blomstene som
er tilbake er mindre prangende – han har vært
innom lokalbutikken, kjøpt med seg noen nøtter
og en ungskjære tripper etter i håp om en godbit
som den får, og mannen tenker at en slik fugl
skulle han gjerne ha fanget i ordenes rav, men
det blir nok aldri, romanen har aldri vært lengre
unna enn nå, og om han så kom til å makte å
skrive en dag, ville han nok ha glemt skjæra –
som hopper på skrå etter ham på kråkefuglvis
utstøter et slags pffft til takk, innbiller han seg
før den flyr bort i veikanten hvor en gullrisplante
står – merkelig nok har han ikke før lagt merke
til gullrisen her på marken, kanskje fordi den har
gjemt seg blant sløker og brennenesle i veikanten
forpjusket og ugressaktig – «ugress,» tenker han
er bare navnet på de planter vi ikke vil ha, ikke
kjenner, og som vi behandler ugress har vi også
behandlet mennesker, både levende og ufødte»
og når sant skulle sies, tenker han videre, er
gullris slett ingen ugressplante, sin rustikke
estetikk til tross, men en nyttevekst, ikke minst
for kvinner med urinveisinfeksjon, om han minnes
rett – for han hadde jo en gang en kjæreste som
drakk denne teen, etter det han husker anbefalt av
en ekte lege, ikke kvakksalver, men dette var jo
nittiårene, og avstanden mellom alternativmedisin
og skolemedisin var mindre, til og med akupunktur
og homeopati var jo i de dager til dels anerkjente
behandlingsformer, av og til endog anbefalt av
den hvitfrakkede elite – ja, de dager var definitivt
over og kanskje var det like bra, og kanskje ikke, å
bli frisk av placeboeffekt måtte jo være den ultimate
behandlingsform, utøvd og praktisert av Jesus fra
Nazareth for bare å nevne én – men ja, han vet jo
hvor tankene er på vei, ønsker egentlig å stoppe
dem, men forstår at skal det noensinne være håp
om en bok, er dette et kapittel han for egen del må
gjennom, selv om det selvsagt ikke kan få plass i
boken, annet i en eventuelt fordekt form, men ja –
forelskelsen var lidenskapelig, og konsekvensene
fatale, eller hva man skulle si, hun ble kort sagt
gravid, og det endte med abort der han hadde tatt
seg av det han kunne med kommunikasjon med
sykehus, pleie før og etter, hobbypsykologtjeneste
og gråteskulder, men uansett hvor mye han gjorde
bot, var det ikke til å komme forbi at det var hun som
ble trillet inn og ut, hennes kropp det ble skrapet i –
han hadde sittet der, ved hennes side da narkosen
slo inn, forsvant bort fra ham, han hadde lest i en
blå bok han hadde stjålet på biblioteket … nei
som hun hadde stjålet til ham, kanskje gitt ham
som fødselsdagspresang om han ikke tok feil
Obstfelders Digte, og selv om det virket for perfekt
og derfor aldri kunne stå i en bok, var det Navnløs
han hadde lest, etter det han mintes to ganger
men det kunne ha vært flere, så kom hun tilbake
blodig håndkle mellom lårene, for legene en daglig
rutine, for ham begynnelsen på en sorg- og
skyldprosess det tok seksten år på å komme
gjennom, ikke daglig, selvsagt, men ganske ofte
anger og sorg over det livet han anklaget seg
for å ha drept, for selv om han hadde vært villig til
å ta vare på barnet; ja, absolutt ville ha stilt opp
hadde han ikke vært sterk nok, klar nok, for da
hadde hun – tenkte han – kanskje ha fått styrke
til det, å bære det frem, det nå navnløse fosteret
knapt nevnt i en sykehusjournal, fjernet uten at
noen skrek, vred sine hender i sorg over de tapte
livsmulighetene, over at det aller mest vergeløse
var klinisk myrdet under operasjonslampens
nådeløse blikk av en annen navnløs ukjent, per
definisjon ikke moralsk skyldig eller forpliktet
sykehusbøddel, og hun … nei, hennes kvaler
kjenner han ikke, men de var sikkert ikke mindre
enn hans; nei, når han tenker seg om – det han
vet om hennes biografi, sykdommer, så har hun
trolig tatt det enda tyngre, båret skyld og sorg
uten mulighet for lindring, ikke fra han – som
hadde sviktet! – ikke fra noen psykologtjenste og
definitivt ikke fra noen lege, for selv om hun etter
lovens bokstav var den eneste skyldige –
propagandaforfalsket til «rett til å bestemme over
egen kropp» så var de alle skyldige – både han og
legene, kirurgen, psykologene, hele apparatet som
var bygget opp for å normalisere den uhyrligste
forbrytelsen man kan tenke seg – krenkelsen av
selve det hellige i menneskelivet, det alt burde
være innstilt på å beskytte – det ufødte liv, alle
var skyldige, kanskje minst hun som måtte
bære det hele, men slik var det nå engang
skrevet, slik var paradigmets grunnpilarer støpt –
at et samfunn uten selvbestemt abort var et
inhumant samfunn, kvinneundertrykkende
menneskefiendlig, og å heve sin stemme mot
dette var rett og slett suicidalt sosialt, og selvsagt
støttet også han kvinnens rett til å avbryte
svangerskapet, om så frem til fødselen, som jo
var retningen det gikk – men drap var det uansett
og for drap skulle og kunne ingen gå fri, skyld må
sones – og derfor, konkluderer han, kan denne
boken aldri skrives, samfunnskontrakten forhindrer
det, han ville bli sett på som en fanatiker, for de
direkte spørsmålene ville bli stilt, og han kunne
ikke lyve med runde formuleringer om konflikten
mellom kvinnes rett til å bestemme over egen
kropp og det ufødte fosterets rettsvern, til nød
kunne han kanskje komme seg unna med et
slags nullvisjonskompromiss, men også dette
ville kolleger, familie, venner og eventuelle
journalister endevende, men saken var at han
aldri ville anklage en kvinne for en abort, tvert
imot, det var den kollektive svikten, skylden
forfalskningen av begreper han ville til livs, og
det var rett og slett ikke mulig i kontekst av et
moderne såkalt demokratisk samfunn;
spillereglene var satt og fostre i milliontall ville
fortsette å bli myrdet, hvert år av det hvitfrakkede
presteskapet under dekke av frihet, ansvar og
modernitet – men alt dette var falskt, og en dag
ville dette måtte betales, for verken gratis lunsjer
eller konsekvensfrie fosterdrap finnes i denne
verden, på ett eller annet plan vil skylden og
smerten hope seg opp, på ett eller annet plan
vil dette skape sykdom og angst om ikke i form
av en selvmordsbølge, så i form av gradvis
utarming av livsmening – kanskje var han og hans
tidligere kjæreste faktisk av de heldige, som
hadde sonet, verre med alle som forsøkte å
innbille seg at en abort var å sammenlikne med
trekkingen av en verkende visdomstann eller å
klemme ut en kvise, ikke det at han tror at noen
faktisk tar så lett på det, men det var nok en del
som fortrengte all samvittighet og svelget
helsetjenestens propaganda rått, men en dag
skulle de betale, skal vi alle betale, og det var
ingen skadefryd i dette for ham, bare bunnløs
sorg, sinne, raseri så hva ønsket han seg, da?
tilbake til strikkeinnene? Skammen? Patriarkatet?
Det helligede ekteskap, prevensjonsfritt med
kvinnen trygt plassert barbent og gravid foran
bakstefjøla? nei, han ønsker seg ikke tilbake til
noe, men han kan ikke mer lyve for seg selv og
samfunnet han er en del av, noen må nesten ta
bladet fra munnen, ikke bare de som er trygt
forvart og parkert i kristenkonservative kretser
som dyr i zoologisk hage, samtalen kan ikke
foregå med skrik og skrål mellom psykotiske
prester, om så hvit- eller sortfrakkede, men blant
de unge, å han ser jo hvor fåfengt det er hvilket
fjell av retorikk som tårner seg opp, hvilke
hinsides mektige krefter som er akkumulert i
dypet av det materialistiske paradigmet
forvaltet av akademia, skolene journalistene
historikere – men sannheten er at alt er
bygget på de samme dehumaniserende
løgnene som drev det første holocaust –
undermenneskeløgnene, jøder og sigøynere
som kulturelle pestbærere – homofile, såkalt
idioter med degenerert arvestoff, rensk alt bort
og la kulturen og nasjonen vokse ut av de
sterke og sunne! jo, var løgnene sterke nok
livskraftige nok, befestet med nok vitenskapelig
autoritet, kunne konsentrasjonsleirbødlene
vaske sine hender etter endt arbeidsdag, sette
seg ved middagsbordet, leke med sine barn
flørte med sin kone – akkurat som legestanden
nå kan, den hippokratiske ed er forsynt med
moderniserende fotnoter, og «drepe» er satt
synonymt med å «hjelpe» under visse bestemte
vilkår, der drapet er definert bort i en retorisk
heksegryte, abracadabra og vipps! ingen er
skyldig, livet eksisterte aldri, jo hvitere frakker
mer kostbare klinikker, mer sterile omgivelser –
jo, lettere å fri seg fra alle kvaler, men nå …
… nå måtte han hvile! Marken dreier rundt når
han lukker øynene, han er i fritt fall, forover
bakover, lydløse lyn flerrer over netthinnen, og
berører han stammen ved kjærlighetstreet (hvor
han har havnet) er den liksom myk, gir etter
som bomull, og han setter seg ned, skyver hele
tankeuniverset liksom fysisk fra seg ved å presse
hendene ut fra kroppen, som var han fanget i en
kvern, eller som var Dødehavet i ferd med å deise
ned over ham, men han er ingen Moses, bare en
utbrent forfatter med kronisk vertigo – han legger
seg ned i gresset, en øyenstikker summer forbi
rett over hodet hans, de var her flere hundre
millioner år før mennesket, og vil være her flere
hundre millioner år etter, mest trolig – for dem er
menneskets tidsalder bare et blaff, en krusning
over tidens hav, deres sirkel av død og
reinkarnasjon er like fullkommen som figurene
de danner i sin parringslek – han mener å ha
lest at en gang, i urtiden; karbon, kritt, han kan ikke
skille dem – fantes de i gigantisk størrelse
halvmeteren eller mer, trolig tilpasset den tidens
drivhusklima med skyhøye karbonverdier – lengtet
de tilbake til denne storhetstiden? nei, for da var
det sikkert frosker av tilsvarende størrelse, som …
… ha ha, han må le av den barnslige vendingen
tankene har tatt, det føles godt, bort fra denne
kvernen, denne sumpen som er hans romanidé –
akkurat nå – i dette sekund! – forkastet, ikke
fordi han ikke våger å stå i syklonen, men fordi
han akkurat nå innser at det er noe han har tatt
feil av, analysene må ha en brist, han vet ikke
hvor, og det spiller ingen rolle heller, bare han er
fri, kanskje burde han heller skrive noen
øyenstikkerhaiku, noe livsbejaende, ikke storme
som en profet til podiet, styrte i støvet reelle og
innbilte fiender, men ganske enkelt fra nå av la all
skrift være det ja til livet som skal til for at det skal
spire, gro rundt ham, i verden, ja bare dette
fordømte …
… nei, velsignede anfallet nå kunne gi seg
så vil han – han sverger! – la alle romantanker
seile rett vest – men anfallet gir seg ikke, det
forsterkes visst, orkanen øker på med vindkast
av panikkangst, det er mulig han burde ringe 113
eller var det 110? 112 var i det minste politiet
ringe og krype til korset for det presteskap han
i sitt overmot nettopp har forbannet, underkaste
seg, krype – ja, hva som helst bare dette nå kunne
få en lindring – men mens han ligger slik stilner
det faktisk i hans indre, selv om det stormer
videre i det ytre, og han minnes en drøm han
hadde for noen netter siden, da han dro
gjennom tiden ved å heve armen, uanstrengt
enkelt – som en mesterdirigent styrer et
symfoniorkester, og han havnet i sitt andre
ekteskaps første år, justerte litt, finkalibrerer
med armen som for en FM-radio – drømmen
var krystallklar, og brått er han der igjen, i
rommet med sin hustru og deres ett år gamle
datter, de to sitter opp ovenfor hverandre, leker
og småpludrende, mor og barn i den totale
harmoni, ikonisk, og selv om han vet han ikke har
lov, strekker han hånden frem, berører datterens
hår, hun synes å ense ham, smiler i hans retning
synes han – han våger seg videre, berører lett
hustruens hår, hun vifter på hodet, bare, som
om hun jager bort en flue, ler – og datteren ler
og en stemme sier til ham, strømmende fra
dypet av ham selv: «aldri var jeg mer lykkelig»
