Dørklokka mi ringte og når jeg åpnet opp
sto han på trappa klar med en bunke, rakt fram mot meg med et overdimensjonert vennlig smil.
- Jeg trenger ikke ei brosjyre om Gud
Sa jeg og begynte å lukke døra men
han satte foten mellom, barføtt attpåtil så jeg.
-Dette er ikke ei brosjyre. Det er Bibelen.
Sa han
-Den er tjukkere.
Svarte jeg
-Ikke nå lengre. Den har slanka seg. Kun det viktigste står her.
-De ti bud og gjenoppstandelsen?
-De ti bud er fjernet. Det er ingen som tror på dem.
-Hva med gjenoppstandelsen?
-Nei, i denne versjonen dør aldri Jesus.
Han satte en e-sigarett i munnen, og blåste hubba-bubba rett i ansiktet mitt.
-Du får ha en fin dag videre.
Sa jeg og så ned på den bare hårete foten hans, enda mellom døra.
-Vil du virkelig ikke lese den? Det tar deg ikke et halvt minutt engang og når du er ferdig kan du skanne QR-koden.
Sa han, smilet mer uvennlig, men like stort.
-Hva skjer hvis jeg skanner QR-koden?
-Det får du ikke vite før du har gjort det. Alle andre har lest dette, og skannet.
-Hvem "alle andre"?
-Mora di, de tre søstrene dine, til og med hun med bongotrommer som var ateist før.
-Hvordan vet du om dem?
Spurte jeg.
-Hvorfor er du den eneste som ikke vil være med? Vil du til helvete?
Spurte han tilbake.
-Er det engang plass til helvete i den der lille brosjyra?
Svarte jeg irritert
-Det er nesten bare helvete i denne.
Sa han og strakk fram ei til meg.
-Tretti sekunder. Av livet ditt. Det har du råd til.
Sa han. Det overdimensjonerte vennlige smilet tilbake.
Jeg la merke til gardinene røre seg i gata mi, i alle vinduene til de nærmeste naboene.
-Alle andre skal til himmelen. Vil du virkelig være alene med satan. Bare du og han?
Spurte han.
-Jeg tror ikke på ....
Begynte jeg å si.
Mannen tok seg til brystet venstre side, datt stivt bakover ned trappa, på rygg og lå og spasmet foran meg. Bunnen med det nyere nye testamentet lå strødd omkring. Jeg løp ned trappa og satte meg på huk ved han, tok mobilen ut av bukselommen klar til å ringe.
-Fort ... deg... plukk opp en. Les, skann koden... hvis ikke dør jeg....
Sa han og stønnet mellom setningene.
-For pokker. Kutt ut. Ha deg vekk herifra.
Sa jeg og reiste meg.
-Hvis du ... ikke tar en av de... leser hele.... og skanner koden, havner vi begge i helvete! Vær så snill. Jeg vil ikke til satan.
En storm kom brått og tok en av brosjyrene. Så en til.
Den ulte klagende, enten døende eller i sitt livs form.
-Hva faen?
-Ta en av brosjyrene!
Kommanderte han mens stormen tok flere av gårde.
-Nei! Jeg ringer politiet.
Sa jeg og slo nummeret. Summetonen kom.
Stormen ble mer aggressiv. Noen i nabolaget hylte. Ei katt vrælte.
-Du forstår ikke. Han døde aldri for syndene våre. Forstår du ikke hva det betyr? Er du så dum? Til og med hun du aldri fortalte eks-kona di om, hun sveitsiske jenta den sommeren du var på jobbtur. Til og med hun leste denne og skannet koden. Å, hva het hun igjen. Belle Marie' Juton'?
Blikket mitt fikserte seg inn i hans mens han snakket.
Jeg hørte en til stemme.
-Vi kan ikke komme og hjelpe deg. Du må hjelpe deg selv.
-Hva?
Svarte jeg perpleks og skjønte det var politiet som svarte på telefonen.
-Les en av dem. Fort deg. Husk å skanne QR.
Sa operatøren på nødsentralen og la på.
Jeg så på mannen på bakken som ynket seg i spasmer, stormen herjende, kun ei eneste brosjyre igjen og i ferd med å rives av gårde.
Den ene dråpen blod som kom ut mannens nese og på samme tid, en dråpe ut min.