Jeg har vært lenge borte, mer eller mindre et halvt liv, og vel så det, men jeg husker hattebutikkene, fiskebutikkene, bakeributikkene, sportsbutikkene
frisørene og han med barberkniven. Jeg husker brød og melk butikkene, altmulig butikkene,
kafeene, konditoriene med pianist og konditormestre med høye hatter, og jeg husker
kolonialbutikkene, slakterbutikkene, pluss ett og annet Hotel, og den ene kiosken etter den
andre og torgsalg og levende fisk som snart skulle dø, og kjempenissene i vinduet hos SUNDT i
desember,
men nå er fødebyen min blitt en eneste stor og mangehodet skjenkebevilling,
et eneste stort bar og pubmonster med masse glade og ville mennesker, og Vektere med
blodige neser, og politifolk som ber om forsterkninger, og gjenger med ungdommer
som rømmer fra nettopp politiet, lenge før forsterkningene ankommer, pluss denne
ene, enslige, halvgamle, overstadige berusede og sykt utagerende mannen, bare noen få år yngre enn meg selv, som plager så mange han bare makter av alle de glade og litt ville menneskene, før han pådrar seg gratis losji for natten hos politiet
Jeg elsker barer, jeg elsker puber, mange barer og puber og en dose fredsommelig bråk. Noen dager, og ikke så sjeldent heller, vil jeg ha barer
og puber overalt, akkurat som i fødebyen min, og jeg var en gang helt i toppen av Norgeseliten på bar og pub runder, mandag som fredag og lørdag,
men uansett, det er mye jeg savner i fødebyen min nå, ikke minst savner jeg
de små fiskebutikkene og de fantastiske fiskekakene, steikt på bakrommet,
og seks fiskekaker i en pose, fem til middag, og så en til å spise akkurat der og da
mens den enda var varm, og så en til, og enda en, hele veien hjem, og til slutt krølle posen sammen og kaste den i bosset, før jeg låste meg inn hjemme, full av fisk og deilig ettersmak.
