Morgon, «Gutteloftet», mandag 13. mai 1957. Klokka er 4. Ute er svarttrasten i gang med morgonmåltidet. Heggen er nyutsprungen, den snøhvite lukten blandar seg med lyden av dei fyrste kjølege solstrålene som krabbar over ein svevntung Kvareheiås. Ute stend pappa, svinger lindekvisten over glaset på romet der eg ligg, såkorntru i augo, eit hjarte som er i ferd med å flø over av forventning og von. Gutungen vaknar, gnir svevnen ut av augo, tenkjer at det skulle ha vore to maimånader: Ein i mai og ein i november.
Og dagbokbladet opnar seg, bed meg stige inn. Lat som du er heime, seier det, idet eg gjeng ut og møter pappa.
Eg gjer som dagbokbladet seier. Ser ein vaksen mann og ein gutunge på 13 gå innover mot Egredalen. Eg stegar på for å ta dei igjen, men gjeng stilt, varsamt, for at dei ikkje skal uroast. Likevel snur dei seg, smiler, stanser, stend og venter på meg.