Jeg var seksten da verden ble større,
eller kanskje bare tyngre å bære.
Drømmer lå løst i lomma,
men virkeligheten skar gjennom dem.
En latter, en fest, en første trekk
ikke for å flykte, bare for å puste litt lettere.
Men noe i røyken hvisket:
“Bli litt til.”
Og jeg ble.
Dagene gled over i tåke,
netter ble til gjentakelser av det samme.
Venner ble skygger,
familien ble stemmer bak en dør jeg ikke åpnet.
Jeg sa det bare var hasj,
bare noe å roe tankene med,
men tankene ble flere, mørkere
og jeg ble mindre.
Årene gikk stille forbi,
som tog jeg ikke rakk å ta.
Jeg sto igjen på perrongen,
med en bagasje jeg ikke husket å pakke.
Jeg lærte å leve halvveis,
halvveis våken, halvveis borte.
Et liv på pause,
mens tiden trykket på “spill”.
Og plutselig
var jeg ikke seksten lenger.
Speilet viste en fremmed,
en som hadde byttet bort øyeblikk
mot glemsel,
og drømmer mot stillhet.
Men et sted under alt det grå,
lå fortsatt en gnist.
En som husket hvem jeg var
før røyken tok navnet mitt
Og kanskje…
er den ikke helt borte ennå.