Poenarus venn
vert det sagt
og seinare – kom gåsefjær i Poenarus ånd
og hand. Det var rom for blekk til fleire ord
og pausar innimellom gjorde godt
Er dei fjærlette tunge pennar borte?
erstatta av hardt tastatur
med menneske som slår dei hardt ned
sjølv på ein månelys kveld
med naive blikk
Men ord kjem ikkje utan stikk
når dei ikkje har djupe røter i menneska
dei svever og landar langs
ei breid landingsstripe
utan mjuke nedslag
Men korleis kan vi klare oss utan ein romsleg penn og ei varm hand
som omsynsfullt festar sitt blekk
i forsiktige drag langs eit ark
som skisse og feste til eit band
Det er rom til fleire ord i ei maskin
med potensiale for mange spor
Men kan det bli for mange av dei
berre med vàrheit kan vi gjere det våre
hender med gåsefjær gjorde
