Vi er alle elever i denne merkelige og tilfeldige virkeligheten. Født inn i et hav av sanser, instinkter og usynlige strømmer som beveger seg gjennom kropp og sinn. Gjennom nervesystemets stille språk oppstår følelser, som bølger på et hav vi aldri helt lærer å beherske.
Noen ganger kommer de mykt som en varm bris. Andre ganger slår de mot oss som stormer vi ikke var forberedt på.
En av de mest universelle følelsene er kanskje følelsen av å gjøre noe galt. Den finner veien til alle mennesker før eller siden. Den skiller ikke mellom sterk og svak, ung og gammel. Den er en del av det å være menneske.
Men kanskje er ikke følelsene våre fiender.
Kanskje er de lærere.
Når vi skyver dem bort, bygger de seg opp som vann bak en demning. Trykket vokser i det skjulte. Stemmer vi ikke vil høre blir sterkere, helt til veggene begynner å slå sprekker.
Men når vi stanser opp og møter følelsen, når vi lar den få sitte ved siden av oss et øyeblikk uten å flykte, skjer noe merkverdig. Følelsen trenger ikke alltid å forsvinne. Den trenger bare å bli forstått. Og i forståelsen ligger læringen.
Da blir hindringen på livets sti ikke lenger en mur, men en bro.
Hva denne virkeligheten egentlig er, vet ingen. Vi forsker på hjernen, kartlegger signaler, navngir prosesser og måler aktivitet. Likevel står vi fortsatt ved kanten av et enormt mysterium. Bevisstheten, følelsene, drømmene og magefølelsen lever fortsatt delvis i skyggen av det ukjente.
Kanskje er vi alle fanget i et usynlig nett.
Et nett spunnet av minner, frykt, håp, kjærlighet og spørsmål uten svar.
Vi kan ikke se trådene, men vi kjenner hvordan de strammer seg når vi kjemper imot, og hvordan de løsner når vi lærer å forstå dem.
Og kanskje er meningen ikke å bryte fri.
Kanskje er meningen å vandre gjennom nettet med åpne øyne, samle erfaringene som perler langs veien, og langsomt oppdage at følelsene aldri var buret.
De var kartet.
