En av dem hadde stumpet og falt. Øyet var blått, men stemmen var myk. En patch ved kneet.
Nå drakk de vin i den store hagen. Rådyrene er visst usynlige for meg, sa hun som lignet meg. Selv om natten? sa en annen.
Hun hadde drømt at hun ble tatovert. En diffus skapning av mildhet. En humle. En fugl.
Bare ikke i ansiktet, hadde hun sagt.
Jeg kjører oppom en tur, sa vertinnens mann og gikk. Han hadde riktig verktøy til alt.
Parasollen dreides. Vinen sildret. Salige ord fløt. Om Valdres, sommer som vinter. Forbindelsene dit. Veiene. Fjellene. Men også Balestrand.
Ja, Sognefjorden er best, sa to i kor.
Det stakk i henne som alltid verket så inderlig etter Hardanger. Hun lukket munnen.
Sjelen ble blikkstille. Askenes kroner sang. Peonene var avblomstret. Det måtte ha vært nydelig.
Kom neste år i juni, tonet vertinnens rolige stemme. Da får dere se.
Om natten suste toget forbi. Det skjedde to ganger. Suset løftet henne opp av sengen. Hun lot seg synke tilbake. Tenkte at hun måtte være forsiktig.