Mamma ville alltid det beste for oss.
Derfor var hun ikke sen om
å advare oss mot farer
hun mente lå og luska
rundt de unge, uerfarne liva våre.
Hun advarte oss mot å ake
når det var holkeføre ute.
Hun advarte oss mot å hoppe
mens vi spiste pølser.
Hun advarte oss mot å ikke titte
minst fem ganger til hver side
før vi kryssa veien.
En gang kom det en bil
da vi var på fjerde titten.
Da måtte vi begynne på nytt.
Så kom det en buss, og mamma jenka kravet
til tre titt til hver side.
Hun advarte oss mot fiskekroker, og svaner.
Hun advarte oss mot å holde kroppsdeler
ut av vinduet når vi kjørte bil.
Hun advarte oss mot å ikke bruke tanntråd.
Hun advarte oss mot tannpirkere av tre.
De kunne knekke, sa hun
og man kunne være uheldig å svelge den ene delen, og den kunne sette seg fast i halsen, eller enda verre lage hull på magesekken.
Hun advarte oss mot å kikke mot sola,
og andres prestasjoner,
gjennom forstørrelsesglass.
Hun advarte oss mot middelaldrende menn
i røde kassebiler, med hoggtenner i øynene.
Hun advarte oss mot å gå barbent
når pappa klippet graset.
Han kunne miste balansen i skråninga
og gressklipperen ville komme farende
i vår retning, kutte oss i foten som kanskje
ville få et sår det kunne komme infeksjoner i,
som videre førte til amputasjon.
Kanskje endte vi opp med fottransplantasjon,
lik en gutt i Brasil hun hadde hørt om,
der den påsydde foten var tre nummer mindre
enn den andre.
Hvor dumt ville det ikke se ut
å gå rundt med forskjellig størrelse på føttene,
og hvilke utfordringer ville det vel ikke medføre.
Hun advarte oss mot å drikke saft utendørs mellom mai og oktober.
Å bli stukket av veps i munnen eller halsen
kunne være dødelig, fortalte hun.
Da var det bedre å drikke vann,
og vente med saft til november.
Hun advarte oss mot å ha med smykker
til Syden.
I Syden selger de juggel, og ser de
et ekte smykke vil de gjøre alt
de kan for å få tak i det,
bytte det til seg mot juggel,
eller naske det fra deg
mens du titter på juggel i salgsbodene.
Hun advarte oss mot å gå
med uknytte skolisser i trapper.
En hun kjente mista fortennene sine
på den måten.
Hun advarte oss mot å kaste ting
man kanskje kom til å få bruk for.
For eksempel gardiner og gamle sofaer.
Hun advarte oss mot å ikke være på vakt
mot hundebæsj, når vi gikk tur.
En av de største tragediene
som kunne ramme et menneske,
var å tråkke hundebæsj inn i gangen hjemme,
uten å legge merke til det
sette sokken sin ned i det,
og så tråkke det videre lenger inn i huset.
Da hadde man jobb for resten av året. Minst!
Hun advarte oss mot å ikke ha grønnsåpe i hus.
Hun advarte oss mot å ligge med noen
vi ikke hadde tenkt å gifte oss med.
Og hun advarte oss mot å bekymre oss
unødvendig.
Livet skal leves, sa hun.
