Det var i de dager da det brøt ut en stor krig Hundrebokstavskogen, den som Ugla kaller "Den Store HvaSkalViGjøreMedTussiene-Krigen".
Tussier er som kjent esler som har lært å få oppmerksomhet gjennom å være offer for store fornærmelser og andre triste saker, som for eksempel å miste halen sin bare for å finne ut at Ugla bruker den som dørklokkesnor. Tussiene har med årene vent seg så godt til offerrollen sin at de ikke riktig føler seg hjemme i andre roller. Ja, de trives så godt med den kjente og kjære offerrollen sin at de ser bekreftelser på den absolutt hele tiden og absolutt overalt i hele Hundrebokstavskogen og langt, langt bortenfo. Egentlig er det jo synd på Tussiene, men de er så flinke til å synes synd på seg selv at andre strengt tatt ikke trenger å gjøre det. Nåvel.
Nå hadde riktignok en og annen Tussi svevd over vannene i Hundrebokstavskogen tidligere, men en dag våknet alle dyrene til to - 2 – Tussier i Hundrebokstavskogen! Samtidig!
Nå vet vi jo alle at Tussier trives aller best alene. Det er jo litt av poenget med å være en Tussi. Går det inflasjon i Tussier, vil jo den enkelte Tussi måtte dele på å stå i mål for fornærmelsene, for eksempel i form av konglekasting. Samt den påfølgende medlidenheten og oppmerksomheten som konglekastingen uvegerlig avstedkommer fra mange av tilskuer-dyrene. Flere Tussier betyr rett og slett at det ikke blir nok kongler og medlidenhet og oppmerksomhet på hver enkelt til å opprettholde den deilige Tussifølelsen.
Derfor fant disse to Tussiene ut at de måtte kjempe om hovedTussirollen. De gjorde dette ved å prøve å overdøve hverandre. De bykset omkring i hele Hundrebokstavskogen og oppetter stammene og ned igjen og ropte og skrek: Se på meg! Nei, meg! Hallo, det er mest synd på meg! Nei, meg!
Først reagerte de andre dyrene i Hundrebokstavskogen med å hviske høflig til dem: Kan dere ikke dempe dere, vær så snill? Men det hjalp ikke, må vite. Så prøvde de å kaste kongler med Hold Kjeft! på. Men det hjalp heller ikke, tvert i mot; konglene kilte så godt midt i Tussieriet og ga bare Tussiene påskudd til å rope tilbake: Se, dere kaster kongler på meg! På meg også!
Så prøvde dyrene å ignorere de to Tussiene. Da ble Tussiene vippet en tanke av Brummpinnelek-brua. Hva skulle de finne på nå? Men som de rutinerte Tussi-ringrevene de jo var, kom de på det gode gamle trikset å prøve å provosere fram enda flere kongler og mer medlidenhet og oppmerksomhet. Det gjorde de ved å anklage selveste Kristoffer Robin for å være slem og urettferdig mot dem, samtidig som de angrep alt det som Hundrebokstavskogen sto for, og som om ikke det var nok, la de ut om sin egen begredelige (men likevel heroiske) fortid og sine makaløse bokstavelige evner og passet på å avslutte tiradene med at de ville forlate hele Hundrebokstavskogen. Så kunne både Kristoffer Robin og alle de andre dyrene bare få riktig dårlig samvittighet og ha det så godt!
Hvorpå de forsvant, og både Kristoffer Robin og alle de andre dyrene hadde det så godt.
Men akk! Det gikk ikke lange stunden før begge Tussiene kom tilbake. Den ene med brask og den andre med bram. De hadde jo ingen andre bokstavskoger å reise til, stakkars, de slapp ikke gjennom portene i dem; de hadde blitt Tussier Non Grata i alle sammen.
De andre dyrene i Hundrebokstavskogen ble urolige og frustrerte og spurte hverandre: Hjelp, hva gjør vi nå?
Og dette spørsmålet, som jo høres svært uskyldig ut, utløste en stor uenighet blant de andre dyrene i Hundrebokstavskogen, en uenighet som raskt utviklet seg til en utvidelse av krigen; de andre dyrene begynte å kaste kongler på hverandre og ikke bare på Tussiene. (Både Kengu, som hadde prøvd å ta Tussiene med det gode først, og Tigergutt, som i begynnelsen, før alt ble mye verre, hadde støttet Tussienes rett til å være i Hundrebokstavskogen, ble gjentatte ganger truffet så hardt av kongler fra flere av Petter Spretts venner, at de ikke lenger var å se noe sted i Hundrebokstavskogen. De lagde ikke noe oppstyr om at de ville forlate Hundrebokstavskogen, de bare gikk stille ut av den.) (Alt mens mange andre dyr kikket ut av hiene sine og så på krigen og forsvant tibake i hi igjen fortere enn svint.)
Hvor var jeg nå? Jo, denne krigen i Hundrebokstavskogen, den som altså gikk under navnet "Den Store HvaSkalViGjøreMedTussiene-Krigen", ble så høylytt at de to Tussiene atter en gang ble vippet litt av Brummpinnelek-brua. Men de visste råd! De tok straks til å kråkestupe enda mer viltert rundt i Hundrebokstavskogen og oppetter stammene og ned igjen og hylte og skrek og gråt: Se hva dere har gjort mot meg! Mot meg også! Dere fornærmer og kongler meg ut herfra igjen! Meg også! Bare for å komme tilbake henholdsvis to og fire minutter senere, enda mer høylytt og overalt i Hundrebokstavskogen. De hadde det aldeles deilig. Alt mens resten av Hundrebokstavskogen var splittet og gehersket.
Og hvordan det hele endte, barn, det skal dere få høre om i neste kapittel!
* IKKE oversatt av Odd Bang-Hansen!
